- Historien er spennende nok i seg selv

Det begynte da Thomas Bye, skuespilleren fra Krokstadelva, gjennom «en rekke tilfeldigheter» fikk bestemme at Teater Ibsen i Skien skulle sette opp Jens Bjørneboes «Tilfellet Torgersen» i 2007. Hans møte med Torgersen-saken skulle snu livet på hodet.

- I forbindelse med at jeg skulle spille i stykket brukte jeg et år på å sette meg inn i alle saksdokumentene. Det var en bratt læringskurve, for å si det sånn. Jeg ble fullstendig oppslukt, og reiste rundt og oppsøkte alle relevante kilder jeg kunne finne, forteller han.

Stykket «0+0=4» er blitt en stor suksess ved Det Norske Teatret, og skal nå være en av hovedforestillingene under Fortellerfestivalen, en årlig festival som viser fram både norsk og internasjonal fortellerkunst, som starter ved Dramatikkens hus i morgen. Forestillingen er en to timer lang monolog med kun Thomas Bye på scenen.

- Det er en egen form for teater som appellerer til tilskuerens egen opplevelse. I stedet for lyd, lys og andre sceniske hjelpemidler så må tilskueren skape egne bilder ut fra det jeg sier. Sier jeg at jeg er på månen, så må tilskueren bli med meg dit, sier Bye.

Les også: Står i kø for å høre historier

En monolog

Det er altså Torgersen-saken som er utgangspunktet for forestillingen til Bye. Fredrik Fasting Torgersen ble dømt i en drapssak fra 1957 til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på ei 16 år gammel jente. Torgersen sonet 16 år i fengsel, og ble løslatt i 1974. Fra 1958 har Torgersen forsøkt å få saken sin gjenopptatt en rekke ganger, og rett før premieren på «Tilfellet Torgersen» i 2007 fikk han avslag fra Gjenopptakelseskommisjonen.

- Da tenkte jeg at jeg hadde blitt lurt til å tro at det hadde skjedd et justismord, og at jeg var en sånn dum kunstnertype som satte meg inn i saken på min måte. For å forstå hvordan jeg kunne la meg lure, måtte jeg sette meg inn i et reelt justismord, forteller Thomas Bye.

Han tok for seg både Fritz Moen-saken og Liland-saken.

- Jeg fant påfallende mange likheter med Torgersen-saken. Det gikk kanskje fire eller fem år og jeg ble fullstendig oppslukt av arbeidet. Jeg hadde reist Norge rundt, og på et tidspunkt møtte jeg tilfeldigvis regissør Aslak Moe, som ble offer for en av mine kvelder på byen der jeg bare ville snakke om justismord. Da jeg endelig var ferdig snakket, sa Aslak: «Her tror jeg du har en monolog», forteller Bye.

Rives med

Moe fikk Bye til å improvisere en monolog i 20 minutter i stua hans foran noen naboer. Det gikk fint, og de bestemte seg for en ny improvisasjon med nytt publikum. Det skulle bli omtrent 60 prøveforestillinger, da den siste var på fem timer.

Etter dette begynte Bye og Moe arbeidet med å sette sammen en to timers forestilling der strukturen er fast, men ordene er nye hver gang.

- Hvordan er det å stå på en scene, bare deg, og fortelle en personlig historie som denne?

- Fra et skuespillerperspektiv er det uhyre interessant. Vanligvis når jeg spiller roller må jeg jobbe for å få bilder i hodet og for å tro på omstendighetene. Her kan jeg stoffet så utrolig godt at jeg ikke er skuespiller, på en måte. Jeg opplever en reell dialog med publikum, også fordi jeg utleverer meg selv, sier Bye.

- Hvordan klarer du å engasjere publikum med bare deg selv og en historie?

- Jeg har ikke opplevd å være med i en forestilling som så til de grader har ført til tilbakemeldinger om at folk har latt seg rive med. Jeg tror det handler om at jeg er veldig integrert i stoffet og at jeg har et stort formidlingsbehov. Å høre noen snakke om noe de kan, er ofte engasjerende. Dette er ekstremt gjennomarbeidet gjennom halvannet års prøvetid, og det er ingen triks. Historien er spennende nok i seg selv, sier Bye.

Han forteller at arbeidet har fått store følger for ham profesjonelt.

- Jeg har sluttet ved Det Norske Teatret, og vil fortsette å utvikle egne prosjekter. Kanskje kommer det en oppfølger, sier han.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no