Film

Himmelen over Wim Wenders

– Det har vært helt fantastisk å se filmen ta form. Det sier den tyske filmregissøren Wim Wenders foran Berlin-premieren på «Everything Will Be Fine», en historie skrevet av norske Bjørn Olaf Johannessen.

RIGA (Dagsavisen): – Jeg har fortsatt den først filmprosjektoren som jeg fikk da jeg var barn, og som gjorde at jeg fikk en brennende interesse for film. Dessverre har lyspæren gått, og jeg finner ikke en ny så jeg får dessverre ikke vist de første filmforsøkene mine lenger, sier Wim Wenders.

Det har gått lang tid siden Wenders gjorde sine første spede filmforsøk, til han neste uke er hovedgjest under Filmfestivalen i Berlin. Da står æres-Gullbjørnen klar preget med hans navn, og med seg har han sin «norske» spillefilm «Everything Will Be Fine» til hovedprogrammet.

Les Dagsavisens anmeldelse her!

Usedvanlig talent

Filmen, med stjerner som James Franco og Charlotte Gainsbourg, er skrevet av den norske manusforfatteren Bjørn Olaf Johannessen. Maria Ekerhovd i Mer Film A/S er blant produsentene av filmen, som også er støttet av Norsk filminstitutt.

– Det finnes ikke noe bedre enn å ha et originalt manus å jobbe med, sier Wenders om manuset til Johannessen, som har skrevet mye for norsk film, men nylig også for TV-serien «Kampen for tilværelsen» og den snart kinoklare norske filmen «Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant».

– For mange år siden var jeg på Sundance-festivalen i Utah hvor jeg ledet en workshop for unge manusforfattere. Prosjektet skulle ende med en pris til en av deltakerne, og prisen var på hele 250.000 dollar. Jeg var juryformann og blant deltakerne var denne unge norske mannen som hadde et manus med tittelen «Nowhere Man». Jeg likte det så godt at jeg påtok meg jobben som utøvende produsent for han rett og slett fordi jeg ville at dette skulle bli realisert. Den ble også laget til slutt, i Belgia. Jeg sa til nordmannen at om han skulle komme opp med et nytt manus, så ville jeg gjerne lese det først fordi jeg mente han var usedvanlig talentfull, sier Wenders, som så ikke hørte noe fra Bjørn Olaf Johannessen på mange år.

– Jeg glemte det nesten helt, før jeg i 2009 fikk en konvolutt i posten. Det var førsteutkastet til «Everything Will Be Fine», og jeg likte det så godt at jeg viste det til min produksjonspartner som responderte med at dette er det beste manuset vi har fått tilsendt på mange år. Og tro meg, jeg får uendelig mange manus i posten. Det førte til et langt samarbeid med Bjørn Olaf, med manusarbeid gjennom tre år til slutt filminnspilling i Canada, forteller Wenders, og skryter beskjedent av resultatet.

– Jeg syns selv vi har et fantastisk skuespillerensemble med James Franco, Charlotte Gainsbourg og Rachel McAdams.

Det er en film om skyld og tilgivelse, om en mann som etter en krangel kommer ut for en bilulykke hvor et barn blir drept. Hvem kan lastes? Hvem har rett til å tilgi? Det er noen av spørsmålene filmen spinner rundt, i en handling som går over 12 år og som ifølge Wenders er ren fiksjon.

Uskyldens tid

I tillegg til at «Everything Will Be Fine» får verdenspremieren under den såkalte Berlinalen, skal 10 av Wim Wenders tidligere filmer vises som en hyllest til den Düsseldorf-fødte regissøren som har hatt Berlin som base hele sitt voksne liv. Nå skal han hylles og æres foran en hel filmverden.

– Jeg føler det som om jeg runder 70 år, mumler han under det bustete håret, som sammen med tunge tweeddresser og godt synlige briller er hans mest framtredende visuelle kjennetegn.

– Berlin er min hjemby, og Berlinalen er en festival jeg alltid har hatt et nært forhold til. Den var den eneste tida på året da alle mine venner kom til Berlin, og ikke jeg til dem. Pussig nok har ikke festivalen vist mer enn tre av mine filmer tidligere. Vinteren har alltid vært en tid jeg har tilbrakt i klipperommet, og filmene ble helst ferdig til Cannes i stedet. Men jeg gått og sett filmer og har deltatt i workshops og det sosiale rundt festivalen. Berlin er filmelskernes festival, og det er veldig spesielt for meg nå å ikke bare få en ærespris, men også vise eldre filmer digitalt restaurert i et eget program. Alle ser helt nye ut.

– Når du ser tilbake, hvilken periode har betydd mest for deg i løpet av karrieren?

– Det har alltid vært mye arbeid, men den første perioden og de første filmene er spesielle fordi jeg fortsatt ser en uskyldighet i det hele. Den vil jeg aldri komme tilbake til. Uansett hvor hardt du forsøker å se enhver filmproduksjon som din første, og jeg forsøker alltid, så ligger det en erfaring der som du ubevisst bærer med deg. Jeg lagde «Alice In The City» i 1974, da jeg var 27 år, og uten å være nostalgisk så er det en film som får meg til å føle meg privilegert, og jeg var privilegert. Den følelsen får jeg aldri tilbake.

Engler

– Mens «Lidenskapens vinger» («Der Himmel über Berlin», 1987), med de grå frakkekledde og usynlige englene, definerte byen Berlin for en hel generasjon?

– Ja, det er interessant. For meg, da jeg skulle lage «Himmelen over Berlin», var englene metafysiske skikkelser. De var kun billedlige, men jeg likte tanken på dem som vennlige skapninger. Som barn var de en viktig del av min forestillingsverden gjennom de bibelske fortellingene, men også da kun som metaforer. Da vi lagde filmen hendte det så mange utrolige ting som var totalt uforutsigbare, umulige å planlegge og egentlig også umulige å skape, så i det lange løp kunne jeg ikke unngå å tenke at vi fikk en slags hjelp vi ikke kunne kontrollere, av noen som ikke var skuespillere. Men jeg vet jo ikke. Engler har ingen presseagenter, så ingen har noensinne kunnet intervjue dem. Og for å gjøre et intervju med dem måtte jeg funnet det riktige kameraet som kunne fått dem fram i lyset. De er jo usynlige, sier Wenders og ler:

– Kanskje de bare finnes i svart/hvitt.

– Apropos svart/hvitt. Du har sagt at ditt blikk som fotograf gjorde deg til filmskaper?

– Ja, men samtidig tror jeg at jeg kan takke min interesse for bildekunst og maleri like mye som interessen for fotografi. Kunsthistorien og hva den har lært meg om historiefortelling er unik. Hvis jeg kunne velge, ville jeg blitt kunstmaler heller enn filmskaper. Jeg har mine klare forbilder som også kan gjenfinnes i filmene mine. Vermeer. Paul Klee, Edward Hopper selvsagt, sier han og hinter til den amerikanske maleren som er så framtredende i uttrykket til filmer som «Paris, Texas» og «Don’t Come Knocking».

– Når det gjelder «Everything Will Be Fine» vil dere kanskje se at hovedinspirasjonen visuelt sett er en amerikansk maler som heter Andrew Wyeth, røper han.

Lukten av maling

– Angrer du på dine valg?

– Innimellom tenker jeg at jeg kunne hatt et helt annerledes liv som kunstmaler, og den tanken slår meg særlig om jeg besøker kunstneratelierer, noe jeg ofte gjør. Det er spesielt å stå der og kjenne på malingslukten, lerretene og vissheten om at det var dette livet du en gang bestemte deg for å leve. Men andre valg kom i veien. Hva slags liv ville jeg hatt? Noen ganger sier jeg til kona at min neste film blir den siste, at jeg vil male i stedet. Hun svarer at det har jeg sagt så ofte at hun har sluttet å tro på meg. Så det koker ned til å forbli en gammel drøm, sier Wenders, som fortsatt har penslene innen rekkevidde.

– Bare akvarell og vannfarger. Du kan ha dem i en liten boks og male uansett hvor du drar. Oljemaling er for tidkrevende.

– Men hvorfor endte du med film?

– Fordi film er den mest komplette kunstarten. Mitt dilemma var at jeg skrev, både filmkritikk, fiksjon og essays. Jeg likte musikk og spilte instrumenter, men var ikke god nok. Jeg liker arkitektur og vurderte på et tidspunkt å bli arkitekt, men i stedet studerte jeg filosofi i mange år. Jeg er fotograf, og jeg malte, dro til Paris for å bli kunstmaler. Jeg likte kort og godt for mange kunstretninger, og oppdaget at det eneste som samlet alle var filmen. Det er ingen annen kunstart som infiltrerer andre kunstarter på samme måte. Film gjør at jeg kan arbeide med musikere, med arkitekter, farger, redigering, poesi. Jeg må klype meg selv i armen. Jeg vil selvsagt ikke skifte til noe annet selv om jeg koketterer med at jeg vil gå tilbake til malingen.

Mer fra Dagsavisen