Highlights fra «Min kamp»

4

TEATER

«Min kamp»

Av Karl Ove Knausgård

Dramatisert av Ole Anders Tandberg

Med: Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Christian Rubeck, Øystein Røger,

Riksteatret, Oslo Nye Teater og Agder Teater

Å anmelde noe som helst av Karl Ove Knausgård er vanskelig. For det første har han blitt mer en mediefigur enn en forfatter. Bildet mediene har skapt av ham som den geniale, banebrytende og alltid angrende kunstneren har kommet i veien for det han egentlig driver med. Som motsetningsfylt nok er å skrive om seg selv. For det andre føler man seg nærmest forbrytersk om man ikke synes Knausgård er interessant, stor og spesiell. I alle fall har jeg følt det sånn. I mitt møte med «Min kamp» i sceneversjon – som Ole Anders Tandberg opprinnelig dramatiserte og regisserte for Stockholm Stadsteater med svenske skuespillere – har jeg derfor prøvd å nullstille meg så mye jeg kan. Kanskje kan jeg tross alt bli overrasket.

Og jeg blir overrasket. For «Min kamp» slik den framstår i sceneversjonen, både fortellingen og språket, er så mye dårligere enn jeg hadde kunnet forestille meg. Både trivielle hendelser (som at Karl Ove ikke er populær blant jentene på videregående) og de mer «skandaløse» scenene (der han tyr til vold eller ikke liker å være far), berører ikke noen ting i meg. Det er så mange slike liv der ute – hva er annerledes med dette? Eller så blir jeg oppgitt. Over Karl Oves selvmedlidenhet som veksler med en grandios selvtillit. Og over den stadige skammen over alt mulig – jeg håper snart en ny følelse blir trendy blant middelklassen.

Heldigvis er «Min kamp» en modnings- og utviklingsroman, og de eldre, forsonende og reflekterte sidene ved forfatteren gir mer gjenklang i meg. Mot slutten av forestillingen blir han mer filosof enn romanforfatter, og jeg elsker de komplekse resonnementene om individ og fellesskap og om moralens og kristendommens forutsetninger. Men før det får jeg bare får lyst til å si «Slapp av, Karl Ove, det ordner seg. Det er bare livet. Det går an å fikse kjipe ting.»

Skuespillerne gjør i alle fall jobben sin. Det firhodede Karl Ove-trollet gestaltes med en usedvanlig god dynamikk, rytmikk og driv av Øystein Røger, Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg og Christian Rubeck. Å overlate én manns refleksjoner til fire personer, skaper en billedliggjøring av jegets mange lag, av en indre dialog mellom de ulike sidene av en og samme person. Å gjøre en enkeltstemme polyfon på denne måten åpner for noe i teksten som en romantekst alene ikke kan. Skuespillerne henter også frem mye nødvendig humor i dette stoffet. Men de hjelper meg ikke til noen større forståelse for at Karl Oves kamp er viktigere enn andres kamper.

Ole Anders Tandbergs iscenesettelse av «Min kamp» har vært en suksess i Sverige. Og å klemme inn en seksbindsroman på to og en halv time er jo en bragd i seg selv. Men det er de mest salgbare og hypede scenene som er valgt ut, så forestillingen bør nok betraktes som en serie highlights fra «Min kamp». Og egentlig er jeg glad for at det ikke er mer enn det.