Annonse
Øyeblikket Norge aldri glemmer, kronprins Haakon får sin Mette-Marit, her spilt av Ola G. Furuseth og Charlotte Frogner. FOTO: DAG JENSSEN/DET NORSKE TEATRET

Helt konge, nesten

Regissør Marit Moum Aune lager gull av grunt glimmer i «Halve kongeriket», og krones med høy latter og stort publikumspotensial.

Annonse
Kultur

 

TEATER

«Halve kongeriket»

Av Are Kalvø og Ingrid Bjørnov

Regi: Marit Moum Aune

Kapellmester og musikkansvarlig; Svenn Erik Kristoffersen

Med: Charlotte Frogner, Ola G. Furuseth, Bartek Kaminski, Ingrid Jørgensen Dragland, m.fl.

Det Norske Teatret

 

La det være sagt først som sist, «Halve kongeriket» er en sprikende musikalaffære med en historie som ebber ut svært lenge før den store fellesfinalen. Når det ikke spiller så stor rolle for sluttresultatet som man skulle tro, er det fordi regissør Marit Moum Aune bygger på den smittende entusiasmen og den frodige byråkratihumoren som til de grader har Are Kalvøs stempel på seg. Hvem andre enn han kunne gjort Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ikke bare underholdende, men også erotisk og musikalsk? Jo da, metalironikerne i Black Debbath kunne gjort det, og NRK1-humoristene i «Karl Johan» og mange andre som denne musikalen bærer tydelig slektskap med. Men Kalvø og Bjørnov utfyller hverandre perfekt i et viltvoksende stykke norsk satire som sparker oppover i alle retninger. For eksempel slår en daladøl aldri feil i møte med etablissementet, og her kommer Charlotte Frogner inn på Stortinget som Anne frå Søndre Gløpen kommune, med urokkelig tru på kjærleiken og komitéleder Martin Kolberg den eneveldige, for anledningen med tryllestøv som en annen Tingeling. Han kan selvsagt lede kontrollkomiteen selv da «Halve kongeriket»s handling finner sted, forut for og rundt bryllupet mellom Kronprins Haakon og Mette-Marit i 2001. Fordi han er Martin Kolberg.

LES OGSÅ: «Klassen vår» på Nationaltheatret – Viktig, vondt og mesterlig

Premisset er kort fortalt Norges utvikling i lys av kronprinsens giftermål, og hva som kunne vært om man spør, «hva hvis?». Hva hvis Kronprinsen i stedet for en alenemor fra Kristiansand hadde valgt en av sine beilere fra studietiden på Berkeley? Den homoseksuelle bondetampen Peter (Bartek Kaminski), ghettodronningen Judy (Judy Nyambura Karanja) eller den nedarva overklassejenta Esther (Julie Moe Sandø)? Alle tre krever sin rett til å gifte seg med «krunprinsen», og det er bare en instans som kan få det til å skje – Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, «den eneste komiteen som kan behandle saker på eget initiativ». Kalvøs gullgrep også i denne sammenhengen er å sette anakronismene opp mot hverandre, drapert i kokett ironi og en uforbeholden hyllest av kjærligheten, kort sagt mer eller mindre snedige veier inn i den store harselasen over norsk folkesjel, politikk, flerkulturelt mangfold, kirke og kongehus. Tekst og handling er så full av distraksjoner og politikerinnhopp at galskapen gjør opp for stykkets tilkortkommenhet.

Peter er det beste eksemplet på en figur som blir for endimensjonal som idé, likevel får Peter mest rom av de tre beilerne. Noen har åpenbart forelsket seg i den opplagte «hva om kronprinsen hadde giftet seg med en mann?»-ideen på bekostning av de andre to, eller så er de kuttet på grunn av tiden. Skal man kritisere Aune for noe, er det at hun ikke har klippet enda strammere. Det Monty Python-beslektede sangnummeret med prester og imamer før pausen er en lidelse i både lengde og kvalitet, og viser at ikke alt som kan snakkesynges ved et piano bør løftes opp i en større koreografert sammenheng. Dette er et hørbart aber med flere av Ingrid Bjørnovs ironiske sanger, samt det faktum at stykket mangler melodier som fester seg. Men stemmene sitter, og de beste sangene er de mest melankolske, som Frogner-anførte «Eit fungerande system». Arrangementene skal berømmes for å få begreper som «Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité» til å forsøksvis fungere som catchy refrenger.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Frogner finner sin indre Prøysen når hun briljerer som Anne Gløpen, og hun er direkte latterkuleframkallende livsfarlig som Mette-Marit. Ola G. Furuseth sjonglerer blant annet en doserede Støre og en VM-vindskeiv kong Harald, men elgeganglaget han gir kronprins Haakon tar kaka. I det hele tatt er ganglag et stikkord for identifikasjonen av de parodierte. Pål Christian Eggens snøvlesnublende Jens Stoltenberg er nydelig infam, Ingrid Jørgensen Dragland tar sola ut av Erna Solberg, og Bartek Kaminskis Siv Jensen, ja snakk om klamp om foten! Stakkars Norge. Endelig er Niklas Gundersens dansende Martin Kolberg selve bærebjelken i ensemblet, som en allmektig, sexy og stoisk storsjarmør med svart belte i konstitusjonell etikette. En «Super-Martin» på alle vis! Hvem skulle trodd det, at Martin Kolberg skulle bidra til at «Halve kongeriket» blir, for å si det med Mette-Marit, en veldigveldigveldigveldigveldig morsom nyskrevet norsk musikal.

Annonse