Heller en lang enn en siste reise

KUNST

Kjell Erik Killi-Olsen

«The Long Journey»

Galleri Brandstrup, Oslo, 12/10 – 5/11

«The Long Journey» er hans første separatutstilling i Norge på syv år, og tittelen peker (selvfølgelig) også mot noe større enn flyttelasset han har med seg fra slottet i Frankrike. Det oppleves ikke som han har vært lenge borte, for Kjell Erik Killi-Olsen (født 1952) er en så ruvende skikkelse i norsk kunstliv at han aldri forsvinner helt ut av synsfeltet. Han har satt sitt preg på norsk og internasjonalt kunstliv siden 1980-tallet. Den store installasjonen «Salamandernatten», som ble laget til Sao Paulo-biennalen i 1989 (som også ble vist på Henie Onstad kunstsenter i 2005), er et uomtvistelig høydepunkt, både i hans karriere og i nyere norsk kunsthistorie.

Det har ikke akkurat vært stille rundt Kjell Erik Killi-Olsen siden heller. Men, gitt den syv år lange pausen, trodde jeg at galleriet også ville ta i bruk sitt andre lokale rett over gaten. Det gjør de ikke, og derfor er utstillingen på Galleri Brandstrup nærmest «beskjeden». Anførselstegnene er der fordi en kunstner som stiller med over 20 store oljemalerier og en håndfull skulpturer utvilsomt blir veldig synlig. Og synligheten er det absolutt ikke noe i veien med. Blant annet har Aftenposten sendt psykiater-professor-forfatter-journalist Finn Skårderud til Frankrike for å skrive et flere sider langt intervju.

Bildene har en annen type dybde enn intervjuet. Kjell Erik Killi-Olsen er en kunstner som tar all verdens lidelse inn over seg. Utstillingen rommer mye ensomhet og skader på kropp og sinn. Blottlagte kjønnsorgan er ikke fullt så fremtredende i denne utstillingen som de til tider har vært tidligere. Men det er fortsatt mye syk hud. I maleriet «Hun som beskytter skogen» undersøker en rød fugl et krater på en kvinnes kinn. Samtidig er flere av figurene (delvis) påkledd, for eksempel kvinnen i det sentrale bildet «Den lange reisen II». Hun holder en liten koffert, nærmest en leketøyskoffert, i hånden, og på den er det malt et lite hus i skogen. Familieidyllen som denne typen barnetegninger vanligvis gjengir, er her byttet ut med eremitt(kunstner)ens behov for ensomhet og kontemplasjon.

Til tross for alt dette opplever jeg «The Long Journey» som en positiv utstilling. Jeg kan ikke vite hvordan du vil reagere, men jeg ser et interessevekkende og komplisert billedunivers med et mangfold av historier og skjebner. Uttrykk, detaljering og tematikk tilhører – uten tvil – Kjell Erik Killi-Olsen, samtidig som det er en ny friskhet over en stor del av maleriene. Jeg opplever at det er et nytt og større spenn i denne utstillingen, fra det lyse og fargeintense til det veldig mørke.

Med litt avstand i tid er det de lyse sidene som sitter fremst i minnet. Men mørket er definitivt ikke lett å glemme, det heller. Utpenslingene av klaustrofobiske landskap som er tett befolket av ansikter («Bak speilet i den lille hallen» og «Kjærlig hilsen»), pluss skremmende bilder med skrikende masker («Skuespillerinnen som ikke ville trekke seg tilbake») – alt dette er ikke akkurat egnet til å heve humøret. Det er heller ikke mye moro når figurene i «Jeg elsker deg» vender ryggen til hånden som desperat stikker opp av vannet i et siste forsøk på å bli reddet fra drukningsdøden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men jeg nekter å la meg trekke ned. Spennet i denne utstillingen gjør det mulig å leve med de mørke elementene. For meg blir dette aldri en deprimerende utstilling. Til tross for en grunnleggende, dyster tematikk er det mye positivt å si om bildene. De er både fargeglade og fargesterke, noe som står i stil til den sterke uttrykksviljen. Og bildene er formfullendte i den forstand at det særpregede håndverket gir bildene en autoritet som hever dem over spørsmålet om godt og vondt, vakkert og stygt.

Det uttrykksmessige mangfoldet i denne utstillingen oppleves som en oppsummering av flere tiårs historie. Kjell Erik Killi-Olsen har vært ute på mange reiser, og denne utstillingen viser at han har en stor ryggsekk av erfaringer som han greier å omsette i bilder som berører gjennom sin allmennmenneskelige fortellinger. Derfor er det å håpe at han ikke slutter å reise, selv om han nå har kjøpt en gammel storgård i Vågå. Heldigvis skal han også bygge opp et kunstsenter i fødebyen Trondheim, så noen pendelreiser må det nødvendigvis bli.