Håpet i musikken

– Sangen «Arbina» handler om at mange kvinner dør av kreft fordi de ikke går til legen. Det er rett og slett en oppfordring til medsøstre til ikke å være redde for å ta de viktige helsesjekkene som kan avdekke kreft i tide, sier Noura Mint Seymali, en av hovedartistene som opptrer på Oslo World Music Festival, som åpner i dag.

Seymali er kjent for sine personlige sanger satt inn i en rå ramme av afrikansk blues. På hennes nye album, også kalt «Arbina», spør hun for eksempel om hvordan Gud ser på funksjonshemmede barn, blant dem hennes egen datter. Mest sentralt i tekstene står likevel kvinnenes posisjon generelt og Vest-Afrika spesielt.

– Det at min mor døde av brystkreft gjorde det naturlig for meg på den nye platen å sette søkelyset på den manglende informasjonen om brystkreft og livmorhalskreft, kunne hun fortelle Dagsavisen da vi møtte henne bak scenen på sommerens Roskilde-festival, da som en av hovedsangerne i Damon Albarns store bandprosjekt sammen med eksilmusikerne i The Orchestra Of Syrian Musicians.

Griot

Noura Mint Seymali er fra Mauritania, men som såkalt «griot» vet hun hvilke utfordringer artister fra hennes verdensdel kan møte.

– Grioter er medlemmer av svært gamle familier som opp gjennom århundrene har overlevert historier, liv og mennesker gjennom musikken. Jeg ser på griotens rolle i samfunnet litt som den rollen journalister har, gjennom å formidle fortellinger, minner, nyheter og synspunkter. Men også griotens rolle endrer seg i takt med nye tider. Før kunne man bare bli griot gjennom blod og arv, i dag kan alle bli en griot om man har evnene, sier Seymali, som selv kan telle ti generasjoner med grioter i sin familie.

Hun gikk gradene gjennom å opptre med faren, som igjen spilte med Mauritanias legendariske «diva of the desert», Dimi Mint Abba, for øvrig Seymalis stemor.

– For meg som griot er det en selvfølge å framføre sanger og være artist, men det som er uvanlig og slett ingen selvfølge for en kvinnelig griot er å skulle reise verden rundt med dette. Heldigvis er også mannen min musiker, og han er gitaristen i bandet mitt. Det gjør det mye lettere for meg å praktisere en artisttilværelse uten å møte så mye fordømmelse og fordommer som jeg ellers ville fordi jeg er kvinne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gitarforbud

Seymali har selvsagt med seg ektemannen til konserten i Oslo. Jeiche Ould Chigalys gitar har gjort at Seymalis musikk gjerne blir sammenlignet med Jimi Hendrix. Selv spiller hun den 9-strenger store harpen «ardin», som sammen med hennes sterke vokal og innlevelse egger den elektriske gitarens medrivende energi, enten man i sammenhengen ser den som en naturlig del av den vestafrikanske bluesen eller som en refleksjon av den amerikanske. Harpen er for øvrig forbeholdt kvinnene. Gitaren har hun egentlig ikke «lov» til å røre.

– Det er svært sjelden at kvinner fra min kultur spiller gitar, men det hender, og moren min var en av dem som gjorde det. Det ligger ikke et forbud for meg i å spille gitar, men det ville være kulturelt kontroversielt om jeg stilte med elektrisk gitar på scenen. Og jeg behersker og spiller en rekke instrumenter, som synth og også gitar. sier Seymali, som tror at tilværelsen og mulighetene for kvinnelige musikere nord og vest i Afrika og i Midtøsten til å opptre offentlig og uten religiøse og kulturelle påbud, vil bedre seg i tiden som kommer.

– Mitt håp ligger i vissheten om at kvinner over hele verden i stadig større grad står fram og gjør ting de tradisjonelt ikke ville gjort. Dette må få en smitteeffekt som også åpner for å bedre muligheten til kvinner de delene av verden som fortsatt undertrykker kvinnens rolle i samfunnet. Som kvinne er det viktig for meg å bli sett og hørt for den jeg er og den musikken jeg spiller, og håper at jeg også kan påvirke dette håpet, sier Seymali, som er en av de fremste fornyerne av den vestafrikanske bluesen, ofte kalt ørkenblues.

– Fornyelse og modernisering er verdifullt for meg, noe man vil høre gjennom blant annet bruk av dobbel bass og trommesett, som ikke hører hjemme i tradisjonell mauritansk musikk. Min far dro til Irak for å studere musikk, og han reiste rundt for å lære og hente inspirasjon utenfor den mauritanske kanonen. Gjennom han har jeg alltid hatt kunnskapen om andre instrumenter og sjangre med meg i min egen utvikling som artist.

Noura Mint Seymali spiller på Victoria Nasjonal Jazzscene 2. november.