I etterordet til den ferske gjendiktingen «Alberto Caeiros poesi», sørger forfatteren Alvaro de Campos over sin læremester Alberto Caeiros altfor tidlige bortgang: «Det er ei av sorgene i livet mitt - ei av de reelle blant så mange som har vore fiktive - at Caeiro skulle døy uten at eg sat ved sida av han», skriver de Campos. Men verken Caeiro eller de Campos var virkelige personer. Begge var blant de mange identitetene til den gåtefulle forfatteren Fernando Pessoa, som i dag regnes som en av de store modernistene fra det 20. århundre.
- For Pessoa var dette et litterært prosjekt. Han hadde ingen diagnose. Han var en ensom mann. Men han skapte disse identitetene for å uttrykke seg, ikke for å ha noen å snakke med, forteller Øystein Vidnes, gjendikter av «Alberto Caeiros poesi», som utkom denne måneden på Flamme Forlag.
- Som Pessoa sa selv: «Med slik mangel på folk å omgås må man skape sine egne intellektuelle motstykker».
Skattkiste
Fernando Pessoa levde et stille liv i Lisboa, og publiserte lite mens han levde. Men ved sin død i 1935 etterlot han seg en litterær skattkiste med nærmere 30.000 sider med tekster innen nær sagt alle sjangere - dikt, essays, prosa, litteraturkritikk. «Uroens bok», et utvalg av disse tekstene, ble samlet og utgitt på 80-tallet, og ble en litterær sensasjon verden over. Fram til da var Pessoa mest kjent for sine dikt, hovedsakelig i Portugal.
«Alberto Caeiros poesi» er den mest omfattende utgivelsen av Pessoas tekster på norsk siden «Uroens bok».
- Det er den altomfattende ambisjonen som gjør Pessoa spennende, synes Vidnes.
- Pessoa var en virtuos forfatter, som kunne briljere i alle former. Han kunne skrive barokke storverk på rim, eller han kunne strippe bort alt og skrive prosaisk, for å komme inn til kjernen, øyeblikket, det synlige. Det er noe av grunnen til at Caeiro-diktene framstår så friske med dagens øyne, mener Vidnes.
- Men han var for ambisiøs for sitt eget beste, han ble jo aldri ferdig. Han skrev og skrev på alt han fant - servietter, konvolutter, blanke sider i andre bøker - og kastet alt i en stor amerikakoffert. Han overlot til ettertiden å finne ut hvordan dette skulle henge sammen. Det er noe påfallende moderne med dette, et verk som vokser seg ut over sine egne grenser, og forfatteren som oppløser sin identitet, sier Vidnes.
Fire store
Pessoa opererte med nærmere 80 forskjellige såkalte heteronymer - signaturer han satte på dikt, bøker og artikler. Noen av dem kranglet med hverandre i offentligheten, i «Alberto Caieros poesi» intervjuer og kritiserer heteronymene hverandre.
Han skapte seg fire hovedidentiteter: Alberto Caeiro, bondepoet; Ricardo Reis, klassisist og kritiker; Alvaro de Campos, modernistisk bydikter, og Pessoa selv, som modererte mellom sine heteronymer.
Da et portugisisk ukemagasin i 1929 lagde en oversikt over den portugisiske modernismen, var Pessoa representert med alle fire. Han var de fire store helt på egen hånd.
- Først ville han at heteronymene skulle framstå som virkelige personer. Han ville gi ut bøkene så det skulle virke som fire-fem nye forfattere som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men det ble aldri slik, dels fordi det portugisiske litteraturmiljøet var så lite at det ikke gikk an å opprettholde illusjonen. Samtidig ville han gjerne ha æren for det han hadde skrevet selv. Så etter hvert justerte han intensjonen, til at han skrev som en forfatter med mange underforfattere, der Pessoa var den overordnede stemmen, forteller Vidnes.
Utstilling om Pessoa
Pessoa har aldri sluttet å fascinere det portugisiske publikum, og han favner bredt. Det er en statue av ham ved hans stamkafé i Lisboa, ansiktet hans kan ses som graffiti på Lisboas gatehjørner, og før Portugal gikk over til euro var det Pessoa som prydet 100 escudo-seddelen.
Lisboas senter for moderne kunst Gulbenkian har i vår vist en omfattende utstilling om Pessoa og hans mange identiteter.
Byen Pessoa oppga som fødeby for sin fiktive de Campos, lagde for noen år siden et bibliotek oppkalt etter den fiktive forfatteren «Biblioteca de Alvaro de Campos».
- Pessoa har stor status i Portugal. Man blir aldri ferdig med ham. Han har stor gjenklang også blant unge folk, sier Vidnes.
By og land
Mens Pessoa var en storbymann og del av en modernistisk bevegelse, brukte han Caerio-identiteten til å skrive om naturen.
- Alberto Caeiro-identiteten er på mange måter motsatsen til Pessoa selv. Pessoa var en storbymann, han levde hele sitt liv i Lisboa, og var ikke spesielt tiltrukket av landsbygda. Gjeterdiktene er lite detaljerte, fascinasjonen for livet på landet føles noe abstrakt, sier Vidnes, og påpeker:
- Det er et dobbelt opprør i Caeiro-diktene: Pessoa skrev som en del av en modernistisk opprørsbevegelse som fikk store konsekvenser for portugisisk litteratur. De laget bølger i den litterære offentligheten, og krevde plass for den modernistiske litteraturen. Samtidig er Caeiro-diktene tilbakeskuende mer enn avantgardistiske. Men ser man godt etter, er de moderne disse også. Han bruker en tradisjonell form, hyrdediktingen og britiske pastoraler - og snur innholdet på hodet: Han avviser Gud, avviser all naturmystikk, forteller Vidnes.
Han har tidligere utgitt to Pessoa/Campos-gjendiktninger i «2 dikt om modernitet» (Flamme, 2009), med etterord av Jon Fosse. Nå fortsetter han å utforske Pessoas mange identiteter.
- Jeg er i gang med å oversette de samlede diktene til Alvaro de Campos. Han er en mangfoldig forfatter i seg selv, og en helt annen dikting enn Caeiros. Han hyller byen og er følsom inntil det aggressive, forteller Vidnes.
- Pessoa understreket at heteronymene ikke var en kuriøs idé, men en metode, et livssyn. Han sammenlignet det med hvordan Shakespeares stemme kom fram gjennom teaterstykker med flere rollefigurer. Hos Pessoa kan et modernistisk bydikt fra Alvar de Campos være et svar på et Alberto Caeiros litt stive, minimalistiske antipoesi, sier Vidnes.
- Så fort Pessoa har gått i en retning, snur han seg og går i en annen retning. For å kunne si noe, måtte han alltid ha muligheten til å motsi det.
bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no
