Kultur

Han ser fram til Øya – for 17. gang

Han drar fra solfylte Los Angeles til regnfulle Oslo for å rekke Øya-festivalen nok en gang: Lars Horntveth og Jaga Jazzist er igjen klare for Øya.

Tilbakelent i en sliten stol i studioet sitt teller Lars Horntveth på fingrene, og fastslår:

– Jeg har spilt på Øya hvert år siden starten.

Fredag spiller han igjen på Øya-festivalen, denne gangen med sitt hovedband og hjertebarn Jaga Jazzist. De sto også på scenen på den aller første Øya-festivalen i 1999, da festivalen fant sted på Kalvøya – derav navnet Øya-festivalen.

I de 16 årene som har gått i mellomtiden har Lars Horntveth blitt en sentral figur i Musikk-Norge, både som produsent og musiker, mens Jaga Jazzist er blitt et internasjonalt navn. Halve året har Horntveth base i Los Angeles, der han blant annet jobber med filmmusikk. Hvert eneste år har han spilt på Øya, i en eller annen konstellasjon, han ramser opp:

– Jeg har spilt på Øya med Jaga, National Bank, Susanne Sundfør, Motorpsycho, Todd Terje, Thomas Dybdahl, jeg har gjort solokonsert med KORK...

Vi sjekket lista for 2001 uten å finne noe direkte Lars Horntveth-relatert på Øya-plakaten, men da kunne Horntveth kontre med at han hadde spilt med Cato Salsa Experience.

– Det var ett år jeg ikke skulle spille med noen på Øya. Da meldte jeg meg som roadie for Atlanter og Carmen Hillestad, så jeg kunne henge ut på Øya. Og da jeg først var der, fikk jeg spille med Montée, smiler Lars Horntveth.

LES OGSÅ: Jaga i rommet

Han er en Olsen

I fjor var han med på å avslutte Øya-festivalen med Norges internasjonale klubbmusikk-komet Todd Terje, som del av bandet hans – The Olsens. Navnet og linken kommer fra Terjes storebror Olaf Olsen, som Horntveth har kjent siden de var tenåringer, og som nå er trommis i The Olsens. Horntveth ramser opp igjen:

– Jeg er altmuligmann i bandet til Terje: Bass, gitar, lapsteel, vibrafon, fløyte, saksofon, keyboard...

LES OGSÅ: Festivalkrasj i hovedstaden

I året som har gått, har Horntveth spilt med Olsen-brødrene på store internasjonale festivaler som Coachella. I juli spilte de bejublede konserter i Chicago og New York. Der ble Horntveth igjen etpar uker før han kom tilbake sist uke for å rekke Øya.

Fjorårets opptreden med Todd Terje på Øyas hovedscene – den første større konserten til Todd Terje noengang – regner Horntveth blant ett av sine Øya-høydepunkter gjennom tidene.

– Todd Terje i fjor - det var helt vilt! sier Horntveth med entusiasme i blikket.

– Men det største Øya-øyeblikket mitt var nok likevel da jeg spilte med Susanne i 2012. Da følte jeg at alt stemte. Det er noe spesielt ved det å være med på å bygge opp et nytt lydbilde med en artist, oppleve hvor stort det kan bli. Hun bare tok scenen den kvelden, sier Horntveth.

Han var produsent og musikalsk samarbeidspartner da Susanne Sundfør tok sitt store steg fra den småpene debutplata, til spektakulær orkestral pop på albumene «The Brothel» (2010) og «The Silicone Veil» (2012), forrige gang Sundfør sto på Øyas hovedscene. I år er det Sundfør som avslutter Øya-festivalen fra hovedscenen. Horntveth er ikke lenger med i bandet, men har produsert en av låtene på hennes suksessalbum fra i år, «Ten Love Stories».

Framover fortsetter Horntveth å spille i Todd Terjes band, og spår at det kan bli plate av det:

– Når han skal lage ny plate, er han nok hypp på at vi i bandet skal være med. Til nå har han bare lagd en plate, og han vil nok at neste plate skal komme kjappere, sier Horntveth.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Rydde for å øve

I sommer har også Jaga Jazzist gjort en serie festivaljobber i utlandet, men bare en hittil i Norge, på Slottsfjell. Foran fredagens konsert skal de møtes for å øve, i Horntveths lett kaotiske hovedkvarter rett over gata for klubben Blå, der Jaga etablerte seg som en av Musikk-Norges store live-attraksjoner, mot slutten av 90-tallet. Jagas nye album, «Starfire» – deres første på fem år – lagde Horntveth mye alene, i studioet i Los Angeles, der han programmerte og lagde grunnstrukturer, som musikerne i bandet kom og spilte oppå, en etter en.

– «Starfire» er en mer elektronisk plate, så live har vi plusset på fire-fem synther. Noe av det som er gøy med Jaga, er at vi lærer noe nytt for hver plate. Denne gangen har alle hvert sitt keyboard å spille på. Det er artig å oppleve hvordan de gamle låtene farges av de nye.

– Vi hadde egentlig tenkt å bare gå rett på Øya uten å øve. Men nå var det såpass lenge siden Slottsfjell at vi var litt rustne. Så vi skal møtes her i dette kaoset og øve, forteller Horntveth, og går for å begynne å rydde plass til en åtte–ti jazzister, mellom instrumentkasser, høyttalerstabler og kabelkveiler.

– Nå gleder jeg meg til å spille på Øya med Jaga. Øya er den beste festivalen i Norge, og en av de beste festivalene jeg har vært på overhodet. Og på Tøyen er Øya blitt enda bedre.

LES OGSÅ: – En ganske kul kis

Arrangerte strykere for a-ha

– Jeg måtte klype meg i armen, sier Lars Horntveth om å jobbe med den nye a-ha-plata.

Da a-ha slapp sin uventede comeback-singel tidligere på sommeren, var det med hjelp av Lars Horntveth. «Under the Make-Up» er en av to låter på den kommende a-ha-plata der Lars Horntveth har laget strykerarrangementene. Den andre er tittelsporet «Cast In Steel». Innspillingen foregikk samtidig i fire land på to kontinenter, forteller Horntveth:

– Jeg var i Los Angeles, strykerne satt i Makedonia – 70 stykker på jobb, Paal Waaktaar satt i New York og produsent Erik Ljunggren satt hjemme i Oslo. Vi var koblet opp med Skype, og streamet musikken via egen server. Det fungerte fint, men føltes litt sprøtt, der jeg satt i garasjen min i Los Angeles, sier Horntveth.

«Cast in Steel» utgis tidlig i september, men Horntveth har ikke hørt mer enn de to låtene han er med på selv.

På a-ha-albumet spiller Even Ormestad fra Jaga Jazzist bass på fire låter. Han skal også være med på verdensturneen. Dermed har Jaga infiltrert a-ha ganske grundig. Som gammel a-ha-fan synes Horntveth dette er kostelig.

– A-ha var blant de første store for meg. Jeg har elsket a-ha helt siden jeg begynte å høre på musikk. Særlig de to første a-ha-albumene hører jeg på jevnt og trutt. Så jeg kløp meg i armen når jeg jobbet med a-ha. Men man kan ikke klype seg i armen for mye. Jeg var jo der for å gjøre en jobb.

Mer fra Dagsavisen