Kultur

Han farget Norge.

MINNEORD: Da Frans Widerberg døde fredag gikk en av våre mest folkekjære kjemper ut av tiden. Frans var en billedkunstner som ikke var redd for store ord. Han ga aldri opp troen på de sterke fargenes gode kraft.

Bilde 1 av 2

Snakk om dramaturgi: Frans Widerberg døde dagen før han ville fylt 83 år. Han døde hjemme etter kort tids sykeleie. De siste årene var han preget av slaget han ble rammet av i 2008. Selv om han har hatt flere utstillinger de siste årene er det tiden fra debuten i 1963 og tiårene etter som definerer ham som kunstner. Hans svevende figurer og bruken av primærfargene blått, gult og rødt har gitt ham en spesielt sterk profil i vår kollektive bevissthet. Men det samlede kunstnerskapet er rikere og mer sammensatt enn de fleste gjerne tenker seg.

Frans Widerberg ble født i 1934, og krigsopplevelsen bidro kanskje til en radikal og antiautoritær innstilling. Han skulle bli murer som sin far, men brøt etter noen måneder og startet på boklinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1953-55). Året etter ble han militærnekter, men han var for gammel til å bli en del av den marxistiske bevegelsen på 70-tallet. Hans politiske innstilling ga seg i stedet utslag i donasjoner av kunstverk til ulike radikale formål.

I likhet med mange andre billedkunstnere har Frantz Gustav – som han egentlig het – en lang utdannelse. Han gikk på Statens Kunstakademi i Oslo 1957-59, og han har studert ved Goldsmith’s College School of Art i London. Debuten hos Holst Halvorsens Kunsthandel i 1963 ble lagt merke til, ikke minst fordi han sammen med kunstnere som Svein Strand, Niclas Gulbrandsen og Johannes Vinjum definerte en ny figurasjon som stod i opposisjon til de nonfigurative kunstnerne som hadde slått gjennom på 50-tallet. De unge møtte motstand, men ble også anerkjent med karakteristikker som nyromantikere og symbolister.

Frans Widerberg begynte å male tidlig, men han markerte seg først som grafiker. På 60-tallet jobbet han mye i sort-hvitt, og det ble en a-ha-opplevelse for mange å oppdage hans bidrag i Nasjonalgalleriets utstilling «Avtrykk. Tresnitt fra fem århundrer» i 2015. Slik beskrev jeg møtet med ett for meg, inntil da, ukjent verk:

«Der, stillferdig inne i et hjørne i den store salen, finner vi det sort-hvite tresnittet «To hester», datert 1956 og signert Frans Widerberg. Det er beskjedent i størrelse, men det er et tett komponert bilde der store deler av flaten er fylt med sort trykksverte. Det er laget med en klar bevissthet om de hvite partienes lys- og definisjonskraft. Bildet kunne like gjerne hett «Hesten», for den andre hesten er så vidt antydet, mens gårdsgutten som kommer med vann til hestene er plassert i skyggen. Frans var bare 22 år da han laget trestikket, og allerede her skjønner vi hans livslange kjærlighet til hesten. At den etter hvert skulle ta form som et svevende fabeldyr er kanskje mer overraskende, men at han skulle bevege seg over i et antydende, ekspressivt formspråk kan vi forstå ut fra den grove skjæringen av guttens ansikt.»

Widerbergs 60-tall er preget av grafikken, men utover på 70-tallet utviklet Frans interessen for primærfargene, og maleriet fikk en mer sentral plass. Han gikk fra tresnitt og xylografi til litografi, en teknikk som har mange fellestrekk med maleriet. Dermed ble kunstnerskapet oppfattet som mer homogent, og det er i denne perioden det kollektive bildet av kunstneren Frans Widerberg blir dannet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gjennombruddet kom i 1968 med separatutstilling i Kunstnerforbundet og utsmykning til Haukeland sykehus i Bergen. Widerberg var en toneangivende aktør på den definerende kollektivutstillingen «Romantik» i 1970, og i 1977 ble han festspillutstiller i Bergen. Selv husker jeg den store utstillingen i Kunstnernes hus i 1990 spesielt godt. Det var som en reise ut i kosmos, med svevende figurer på store lerreter. Opplevelsen var overveldende, en eksplosjon av farger og svimlende perspektiver. Der og da ble min fascinasjon for Frans Widerberg befestet.

I tillegg til deltagelsen på Veneziabiennalen i 1978 hadde Frans Widerberg en vellykket utstillingsturné i Storbritannia i 1986–87. Han laget også en stor utsmykning på glass til Kastrup flyplass i 1998. Bortsett fra dette har han aldri fått noe gjennombrudd internasjonalt. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor, for hans særegne uttrykk burde ha universell appell. Men hans folkekjære status her hjemme har sørget for at han har hatt mer enn nok med å tilfredsstille etterspørselen i Norge.

Et annet aspekt som dukker opp i refleksjonen rundt Frans Widerbergs kunstnerskap er den klassiske forventningen om fordypelse kontra det moderne kravet om fornyelse. Jeg skrev anmeldelser av hans utstillinger først på 2000-tallet, og etter at jeg hadde gitt ham en firer på terningen i VG konfronterte han meg med at jeg ikke likte bildene hans. Det er ikke riktig, men hans skepsis er et uttrykk for mine refleksjoner rundt dette grunnleggende spørsmålet. Jeg fant ingen stor fornyelse i utstillingen på Lillehammer kunstmuseum i 2000, men jeg anerkjente den fordypningen utstillingen var et uttrykk for.

Vi ble forsonet etter hvert, og i dag minnes jeg ham som en av våre største kunstnere. Han har vært med og formet mitt og mange andres liv fordi de fargesterke bildene er blitt tonefølge til moderniseringen av Norge. Ved å skissere et alternativt univers og male svevende figurer har han sørget for at vi har tatt vare på undringen over de store spørsmål i livet.

Mer fra Dagsavisen