Annonse
Millie Behrens er blant våre fremste smykkekunstnere. I utstillingen i Kunstnerforbundet viser hun en serie anheng og brosjer der hun perfeksjonerer sitt uttrykk, ikke minst i kombinasjonen av sølv og natursteiner. FOTO: THOMAS TVETER/KUNSTNERFORBUNDET

Gull av gråstein

Som smykkekunstner gjør Millie Behrens små underverker med sine bærbare kunstobjekter. Men det er det ikke alle som forstår.

Annonse
Kultur

 

KUNST

Millie Behrens: «This is now»

Kunstnerforbundet, Oslo, 17/9 – 18/10

 

Norsk kunsthåndverk og norske smykkekunstnere er i internasjonal toppklasse. Norden omtales som «From the coolest corner» etter den store smykkeutstillingen som har vært ute på turné i to år. Og Norge blir gjenstand for stor oppmerksomhet på de ulike samlermessene i storbyer som Paris, London og München. I fremste rekke blant de mange dyktige smykkekunstnerne finner vi Millie Behrens (født 1958). Hun har et sobert, nesten minimalistisk uttrykk med utsøkt håndverkskvalitet, og stiller på linje med Sigurd Bronger, Ingjerd Hanevold og Anna Talbot – for bare å nevne noen. Nå har hun sin fjerde separatutstilling i Kunstnerforbundet siden 1992, og det er grunn til å sette kryss i taket.

Vanligvis utvikler kunstnere form, teknikk og uttrykk over tid. Utviklingen går gradvis, og slik er det også med Millie Behrens. Det er klart at man kan se ulike faser gjennom karrieren, helt tilbake fra 1980-tallet da hun var med og startet det lekne og postmoderne smykkekollektivet Trikk. Over årene har hun forfinet og perfeksjonert bruken av sølv som sitt viktigste materiale, gjerne i kombinasjon med natursteiner. I denne utstillingen har hun nådd et absolutt toppnivå. Jeg skal ikke forsverge at smykkene med relativt små, innrammede strandsteiner kan bli enda bedre, men her er den formmessige perfeksjonen brakt opp til et så høyt nivå at det blir en utsøkt nytelse. Måten sølvet omkranser steinene på, komposisjonen som gjør smykkene til små skulpturer, måten elementene er føyd sammen på og den vakre bruken av materialene – alt skaper en helhet som oser kvalitet.

Dette høres jo ut som hun har nådd den høyeste topp, og at det ikke finnes noen vei videre. Det er helt feil. Grunnen til at denne utstillingen begeistrer, er de nye stegene Millie Behrens har tatt. I tillegg til sølv- og steinsmykkene viser hun en serie med geometriske formede smykker inspirert av treets grener, og – ikke minst – en serie klokker virkelig skapt for samlere. Det finnes mange «klokkefreaks» der ute, og de håndlagde armbåndsurene med titan urskive og urkasse i sølv, enkelte med detaljer i gull, er virkelig noe for samlerne. Dyre er de heller ikke (12.000–18.000). På urskiven er kunstnerens navn og ulike, korte tekster inngravert, som «This is our time» eller utstillingstittelen «This is now».

Det er fristende å gripe til banalitetene og se klokkene som et resultat av den grunnleggende erfaringen det er å bli eldre. Men innenfor Millie Behrens kunstneriske univers må klokken være den ultimate utfordringen. Med hennes stramme stil og håndverksmessige perfeksjon er de begrensningene som ligger i klokkens form en skikkelig utfordring. Så er da også klokkene blitt en formmessig triumf, utsøkte små smykker som enhver skjønner vil se verdien i. Det samme gjelder smykkene, som med sin kombinasjon av utsøkt håndverk og spenstige komposisjoner er bærbare og utsøkte, minimalistiske skulpturer.

Selv om kvaliteten er åpenbar for mange, er det like mange som ikke forstår verdien i Millie Behrens smykker. Kunstnerforbundet er ett av få gallerier som viser smykkekunst og kunsthåndverk av ypperste klasse, og de har stadig besøkende som mangler kunnskaper. Ifølge vanlige konvensjoner skal smykker vurderes etter materialkvaliteten, der gullet og edelstenenes økonomiske verdi er viktigere enn den kunstneriske og håndverksmessige kvaliteten. Tidligere har jeg skrevet om at de estetiske fag er på vikende front i grunnskolen og at enkelte kjendiskunstnere dominerer i media, og at de dermed når ut til et bredt og kjøpevillig publikum på bekostning av dyktige(re) og hardt arbeidende kunstnere. Forventningene til hvordan et smykke skal se ut lider under samme vilkår. Stivnede konvensjoner gjør at mange har store problemer med å akseptere gråstein og rimeligere materialer (som kan være like holdbare og mer egnet for oppgaven enn de dyre materialene) som smykker. Kunstsfæren er i stadig utvikling, og de som opererer i feltet kan aldri gi opp oppgaven med å oppdra publikum.

Annonse