Annonse
Kari Simonsen i Frode Gryttens nye stykke «Albert og Anna» på Riksteatret.

Gryttens tekst er ikke god

Frode Gyttens nyskrevne stykke om hverdagskjærligheten blir et dramatisk magaplask.

Annonse
Kultur

 

3

TEATER

«Albert og Anna»

Riksteatret

Av: Frode Grytten.

Regi: Hildegunn Rise

Med: Kari Simonsen, Sverre Bentzen, Stine Robin, Kristoffer Aalberg.

Albert og Anna. En gang var de unge. En gang var de glade, ekstatiske, nygifte. Men livet kom og livet tok og ingenting ble slik de drømte. Ingen kan være forberedt på livet, selv om man holder sammen i alle de årene man har fått utdelt, slik Albert og Anna gjør. Det er Frode Grytten som har skrevet dramaet om Albert og Anna, og det kunne vært så fint, dette her. Men vi er faktisk ikke langt unna et skikkelig dramatisk magaplask.

Selv om dette er et kjærlighetsdrama, føyer «Albert og Anna» seg også ganske pent og anonymt inn i rekken av dramaer om demens, som har fylt både scener og kinoer de siste årene. Men der de andre dramaene, som «Fravær» på Oslo Nye, har vist kraft, skarphet og dristighet, opererer Gryttens drama kun med kjente forestillinger og ideer. Sverre Bentzen og Kari Simonsen som de eldre Albert og Anna, og Kristoffer S. Aalberg og Stine Robin som de unge utgavene av dem, gjør alle en ålreit innsats. Men når spillet har en tendens til å halte og aldri bli helt forløst, mener jeg det skyldes at Gryttens tekst ikke er særlig god.

Jeg fyrer løs: Å dele inn et stykke etter vår, sommer, høst og vinter er et så alderdommelig dramaturgisk grep at det ikke burde være lov i 2017. Og så er det replikkene. Altså: «Det er som om eg alltid har kjent deg». «Eg låg og tenkte på ho halve natta». «Elska eg deg nok?». Så oppbrukte at man knapt nok skulle tro folk sier sånt lenger. Kjærlighetens språk er så merkelig stivnet i dette stykket. Ordene er mer som formler enn uttrykk for noe ektefølt. Hvem skulle tro at Frode Grytten, den eminente stilisten, kunne lire av seg noe sånt? Hva skjedde her, liksom? I dette stivnede språket og denne ganske alminnelige historien er det ingenting som virkelig særpreger Anna og Alberts kjærlighetsrelasjon. Anna og Albert kunne vært hvem som helst. De drikker kaffe, raker løv i hagen og snakker litt i telefonen. Så generelle at de ikke engang minner meg om noen. For ingen virkelige relasjoner eller personer er så enstonige som dette. At verken skuespillere eller regissør Hildegun Riise har klart å utvikle noe særegent hos karakterene i kroppsspråk, gester eller annet, er ganske merkelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Frode Grytten selv begrunner dramaet sitt med at kjærligheten i 2017 ellers er «framstilt som ein evig roseseremoni, ei speeddating som aldri vil ta slutt» og at «kjærleiken er forbruksvare». Jeg lurer på hvordan han kom frem til det? Er det virkelig slik at vi alle kan velge og vrake i mennesker å elske, eller at vi bare tar det som byr seg? Jeg tror virkelig ikke det. I Norge består 40 prosent av husholdningene av bare en person, og jeg har vanskelig for å se at alle disse tror de skal surfe på en bølge av fri, ekstatisk og lykkelig forbrukskjærlighet. Den livslange kjærligheten er ikke alle forunt, men kanskje skal den heller ikke være det. Etter å ha sett Albert og Anna føles det i alle fall ikke som et mer fristende konsept å kaste seg ut i. Gi meg heller Shakespeare!

Spilles på Den Nasjonale Scene i Bergen 22. mai-7. juni. Spilles på Hedda­dagene, Nationaltheatret 15. og 16. juni. På Norgesturné fra 20. september.

Annonse