Kultur

Grafikkbølgen fra USA

Mye kan tyde på at grafikken er den neste, kunstneriske teknikken som skal få en renessanse. Nasjonalmuseets utstilling med amerikansk gullaldergrafikk viser hvorfor. En flott utstilling – men finnes det et MEN?

Bilde 1 av 3

KUNST

«The Great Graphic Boom – Amerikansk grafikk 1960–1990»

Nasjonalgalleriet, til 28/5

Et forførende kvinneportrett i rødt, av Alex Katz anno 1990, er valgt som signaturverket som pryder plakaten og utstillingens informasjonshefte. Det enkle, popaktige uttrykket viser seg å være langt mer komplisert enn først antatt. Tresnittet bærer tittelen «Brisk Day», og det kommer i tre varianter. Ved første blikk ser de identiske ut, men det viser seg raskt at det er variasjoner. Store variasjoner. Det finnes faktisk ikke to detaljer som er identiske, selv om alle tre oppleves som like.

Katz er på noen måter en utypisk kunstner i utstillingen «The Great Graphic Boom – Amerikansk grafikk 1960–1990» i Nasjonalgalleriet. For det første er de tre trykkene utført som tresnitt, en av de eldste grafiske teknikkene. De fleste andre grafikerne i Nasjonalmuseets utstilling bruker litografi eller silketrykk. Den siste teknikken ble for alvor tatt i bruk i USA i denne perioden. Silketrykk hadde tidligere et negativt omdømme fordi teknikken var for sterkt knyttet til kommersielle uttrykk, men med popkunsten – som dyrket det kommersielle – fikk den et oppsving som kunstnerisk medium. Men som tresnitt er Katz’ tre varianter forbausende ulike. Tresnitt innbyr jo til å forenkle formene, men Katz gjør maksimalt ut av de små forskjellene. For det andre er bildene laget i det siste året utstillingen spenner over, mens tyngdepunktet ellers ligger på 60- og 70-tallet.

Katz’ trykk er også utypiske i det at de legger så stor vekt på detaljene. Men så er de jo også fra en tid da nye strømninger erstattet den rene minimalismen. 90-tallet var blant annet en tid for de store fortellingenes tilbakekomst. Vi kan også nevne at en serie tresnitt (Uten tittel, 1988) av den maskinelle minimalismens fremste representant, Donald Judd, henger like ved siden av. I motsetning til hos Katz kan man hos Judd spore teknikkens taktilitet. Se bare på hvor ulikt de sorte feltene er mettet med farge hos Judd. Hos Katz er fargeflatene jevne, grensende til det kliniske.

«The Great Graphic Boom» er en styrkedemonstrasjon med mange veldig gode verk fra en viktig periode i amerikansk og internasjonalt (les: vestlig) kunstutvikling, laget av et stjernelag med amerikanske kunstnere. Tittelens bølge viser ikke til en bølge av etablerte grafikere, men at allerede etablerte kunstnere tok i bruk grafikkens muligheter og gjorde det til en teknikkspesifikk bevegelse. Utstillingen er ikke Nasjonalmuseets fortjeneste alene, selv om ideen kommer fra kurator Øystein Ustvedt. Han har laget en solid utstilling, men utstillingen kunne ikke blitt til uten samarbeidet med Staatsgalerie Stuttgart. De har en av Europas største samlinger av amerikansk grafikk fra etterkrigstiden. I forkant av utstillingen har Nasjonalmuseet gjort noen strategisk riktige og viktige innkjøp for å supplere samlingen, blant annet en tredje variant av Ellsworth Kellys rød, blå og gule trykk, som kompletterer de to museet hadde fra før. Selv om hovedtyngden av de grafiske arbeidene kommer fra Stuttgart, er utstillingen et resultat av denne styrkingen av Nasjonalmuseets samling. Dette har gått under radaren i forbindelse med oppstyret rundt noen prismessig store innkjøp i fjor. Derfor skal det nevnes at Audun Eckhoff, som har sin siste dag på jobben onsdag til uken, fortjener takk for denne beslutningen. Blant mye annet.

Amerikansk grafikk fikk et oppsving fra og med 1960-årene. Da ble det etablert flere verksteder der kunstnere kunne leie seg inn og samarbeide med profesjonelle trykkere. New York-skolen ble et begrep på 50-tallet med alenestående kunstnerikoner som Jackson Pollock. Han og hans kolleger hadde gjort storbyen til verdens nye kunstmetropol med abstrakt ekspresjonisme. Utover på 60- og 70-tallet skiftet klimaet til en tid for samarbeid og kollektive bevegelser, preget av hippienes «flowerpower» kjærlighetsbudskap og antikrigsdemonstrasjoner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det politiske aspektet var ikke så fremtredende i amerikansk kunst som det ble her hjemme, men mange kunstnere støttet grasrotbevegelser ved å gi bort grafikk som ble solgt til inntekt for saken. Tanken bak grafikken var uansett av demokratisk karakter, at flere skulle ha råd til å kjøpe og leve med kunst. Samtidig kom eksplosjonen i forbrukskulturen, og konsumsamfunnet fikk et oppsving av dimensjoner. Dette ble tatt opp i kunsten, særlig i popkunsten. Men utstillingen viser at mye av det som skjedde på kunstfeltet levde med sin egen dynamikk, uavhengig av tidens politiske og sosiologiske utvikling.

Utstillingen egner en stor del til abstrakt ekspresjonisme og minimalisme. Popkunsten er den tredje, viktige retningen i utstillingen, og disse sjangrene regnes som USAs store bidrag til kunsthistorien. De bidro til å flytte kunstens geografiske tyngdepunkt fra Paris til New York. Utstillingen konsentrerer seg om kunsten som var banebrytende og brakte kunstuttrykket videre. Slik sett blir den ganske forutsigbar og virker konserverende. Her fortelles det lite nytt. Jeg skal være forsiktig med å anmelde utstillingens mangler, men én ting denne utstillingen ikke tar opp er den demokratiske spredningen av grafikken.

Det er grunn til å nevne at det dukket opp flere kunstklubber i USA på denne tiden. I Norge har vi en parallell i Landslaget Aktuell Kunst, som ble stiftet i 1953. Det var en kunstklubb som engasjerte fremragende kunstnere, blant andre Picasso, til å lage grafikk for medlemmene. Nordmannen Jarle Rosseland har en fremtredende plass i en av de amerikanske kunstklubbene som vokste frem på 80-tallet. Han har sin utdanning fra USA, og han hadde et stort antall utstillinger i landet i perioden utstillingen tar for seg. Det vesentlige i denne sammenhengen er at han, i forbindelse med en stor utstillingsturné i USA i tilknytning til 1000-årsjubileet for Leiv Erikssons oppdagelse av Amerika i 1986, utviklet en teknikk, iristeknikken, som hadde rettferdiggjort at han ble inkludert i selskapet.

Det hadde vært en annen utstilling, så jeg skal la innvendingen ligge. Lokalene tillater uansett ikke at «The Great Graphic Boom» skal inkludere mer enn de allerede viser, og det Nasjonalmuseet viser er så absolutt verdt et besøk. Her er det en lang rekke store kunstverk laget av kjente og enkelte mer ukjente kunstnere. Utstillingen er ikke akkurat pepret med informasjon, men katalogen gir mye ekstra. Men en liten detalj de godt kunne skjerpet seg på er presentasjonen av Andy Warhols berømte Campbell’s suppebokser. Museum of Modern Art i New York har den opprinnelige maleriserien fra 1962. I Nasjonalgalleriet viser de en senere serie på ti silketrykk fra 1969. I katalogteksten kunne de godt kommentert de merkverdige navnene som pryder enkelte av de avbildede boksene, for eksempel «one of the Manhandlers scotch broth (a hearty soup)». Av ren nysgjerrighet har jeg søkt på nettet uten å finne akkurat denne varianten, men det utelukker jo ikke at den faktisk ble produsert av Campbell. Uansett er det den typen tankespinn som gir et utstillingsbesøk ekstra verdi.

Mer fra Dagsavisen