Annonse
I «Glem meg» skriver Alex Schulman om en mor som ikke orker å elske eller ta seg av barna sine fordi hun er alkoholiker, og om hvordan dette fremdeles preger ham som voksen.

«Glem meg», sa Alex’ mamma

Alex Schulman vokste opp med en mamma som drakk. Men det var hemmelig. Veldig hemmelig.

Annonse
Kultur

 

«Glem meg» heter Alex Schulmans bok om å vokse opp med en mor som drikker. En mor som holder fasaden utad, omsvermet og smart og i god jobb, men som ikke makter å ta seg ordentlig av de tre sønnene sine, verken praktisk eller emosjonelt. Hun orker ikke alltid å elske dem. Boka er skrevet etter at moren døde. I Sverige har den solgt i 200.000 eksemplarer, og ble nylig kåret til «Årets bok» av svenske lesere.

– Jeg måtte vente. Mammas drikking var en hemmelighet som måtte bevares for enhver pris. Det var utenkelig å snakke om det, enda mer å skrive bok, før hun døde, sier Alex Schulman til Dagsavisen.

Medavhengig

Slik er det å være det som kalles medavhengig, altså preget av et familiemedlems rusavhengighet. Schulman vokste opp med å liste seg rundt og håpe at det gikk an å få kontakt med mamma. Han hjalp henne å skaffe alkohol slik at hun skulle holde seg stabil. Glad. Ingen fortalte ham noensinne at mammas ustadige humør og plutselige avvisning av ham og brødrene ikke var deres feil.

– At mamma døde, betyr ikke at jeg er fri. Jeg er fremdeles medavhengig, preget av mammas drikking. Men jeg kan bestemme meg for at det hjelper å snakke om det. At jeg blir litt friere av det. Selv om jeg hele tida vakler. Var det rett å skrive dette? Skitner jeg til hennes minne? «Du burde skamme deg!» ropte en eldre kvinne til meg et sted jeg snakket om boka. Men jeg lander på at det er min historie. Viktig for meg, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rasende mor

«Glem meg» starter med at Alex Schulman og en av brødrene er på vei til familiens hytte, der moren sitter og drikker. Den tredje broren har forlatt henne der i sinne, etter at hun har oppført seg skikkelig dårlig mot ham og familien. Ikke så lenge før har Alex endelig samlet alt sitt mot og fortalt moren at hun har et alkoholproblem. At hun trenger hjelp. Moren er rasende. «Deg snakker jeg ikke med», er alt hun har å si ham. Julaften nekter hun å komme. «Glem meg» er budskapet da.

– «Glem meg» er historien om en gutt som lengter etter mammaen sin, som ikke orker å elske ham. Jeg håper den fungerer her i Norge også, hvor jeg er helt ukjent. At det ikke er noen sladderhistorie, men en fortelling om lengsel og savn, om en gutt som ikke forstår hva feil han har gjort for at mammaen har sluttet å elske ham.

Urhistorien

I Sverige er Alex Schulman kjent fra før, som blogger, podkaster, spaltist og programleder, samt forfatter av to andre bøker: en om kjærligheten til faren, en om kjærligheten til kona. Både moren og morfaren hadde også profilerte jobber, morfaren som forfatter og moren som programleder og siden informasjonssjef i næringslivet.

– Mitt litterære prosjekt er at jeg ut fra meg selv forteller om ting andre kanskje kjenner seg igjen i. Jeg har fortalt om «alt», i bøker, spalter, blogginnlegg, sceneforestillinger. Men hele tida har jeg unnveket kjernen i det hele: mors drikking. Det er urhistorien, som alt springer ut fra.

Men hva skjer nå, når han har delt urhistorien? Vil det gjøre det lettere å leve videre? «Glem meg» handler mye om senskadene man får av en usikker oppvekst. Den grunnleggende utryggheten. Alex Schulman har selv tre barn, med sin tredje kone. Hvordan snu trenden, og gi barna en annen, mye tryggere oppvekst enn man fikk selv?

– Det der tenker jeg på mange ganger daglig. Det er selve skrekken for meg, at det ikke skal gå an å bryte med arven. Jeg er superbevisst. Går i terapi. Prøver å lære. Men det er vanskeligere enn man skulle tro, å endre et mønster.

Kald skøyting

Han kommer med et konkret eksempel:

– Jeg ble utsatt for det man på terapispråket kaller «fysisk neglekt». Det betyr at ingen hjalp meg med praktiske ting. Ingen sa jeg skulle bytte truser eller sokker, så det gjorde jeg ikke. Jeg dusjet aldri, pusset aldri tenner, gikk alltid i for tynne klær. Dongerijakke midt på kaldeste vinteren, for eksempel. I en brosjyre jeg leste, var feil klær for årstiden spesielt nevnt som ett av tegnene på at et barn kanskje blir vanskjøtt. Det vet jeg. Jeg vet det veldig godt, at barn skal kles godt på. Men likevel: Vi var på skøytedag på skolen med eldstejenta mi Charlie. Hadde husket skøyter, varm drikke – alt, trodde jeg. Helt til en lærer kom bort og spurte «eh, har ikke Charlie overtrekksbukser?». Og jeg så utover mengden. En hel horde skøytende barn. Alle iført varme, tjukke overtrekksbukser. Alle utenom min datter. Hun hadde jeans. Tynne bein i tynne bukser. «Å nei! Nå skjer det igjen!», følte jeg. Så selv om jeg kjenner til fenomenet, klarer jeg ikke alltid å bryte.

Alarm for tannpuss

– Men det er vel ikke så rart, når du ikke lærte disse tingene som barn?

– Nettopp. Hver morgen og hver kveld piper alarmen i telefonen min, for at jeg skal huske å pusse barnas tenner. Mamma kunne ikke være mamma fordi hun heller aldri hadde lært det av sine foreldre. Men man må jo gripe fatt i jobben likevel. Prøve. Bli bedre, klare mer.

Terapi hjelper. Litt.

– Jeg har gått i terapi i ti år nå, men blir aldri ferdig. Følelsen av selvhat kommer fra oppveksten. Vissheten min om at jeg er verdiløs. Det enorme behovet for bekreftelse. Min absolutte radar for følelser i rommet – jeg kan sitte på en restaurant og oppfatte at paret tre bort bortenfor snart kommer til å begynne å krangle, før de faktisk gjør det. Å oppfatte slike signaler er en overlevelsesstrategi. Man er hele tida barn av en barndom. Dessverre. Men det er ikke så mye å gjøre med det heller, annet enn å prøve på ny. Så jeg kjemper på!

Annonse