Gerts metode

Hvordan startet så det hele? Jeg vokste opp på en liten bondegård ved iskalde Tynset, og her var det kun Bibelen og Snorre av litteratur hjemme. Som gymnasiast hadde jeg Ola Jonsmoen som norsklærer, han er selv forfatter, og en dag dundra han inn i klasserommet og viftet med en diktsamling. «Hvem vil ta denne med seg hjem?» spurte han. Nysgjerrig som jeg var, gikk hånda mi i været. Hadde jeg ikke rukket opp hånda den dagen, er det ikke sikkert jeg hadde skrevet dette i dag, eller vært forfatter overhode. Vel hjemme sprettet jeg opp Per Neverliens bok, «Cirkusplakater» (Cappelen, 1962) og begynte å lese. Og jeg leste. Og skjønte ikke bæra! Var det dette som var moderne dikt? Ingen rim, bare abstrakt og absurd enkelhet? Det så så enkelt ut! Jeg ville prøve selv. Og jeg tok fram min Smith Corona-reiseskrivemaskin og hamra ned 50-60 dikt! Disse tok jeg med til den lokale bokhandelen på Tynset hvor jeg spurte om adresse til et forlag i Oslo. Diktbunken ble pakka ned og sendt til Aschehoug. Det var kaldt, det var vinter og jeg glemte dikta helt. Men så, på vårparten, kom nabokjerringa løpende over jordet og ropte at det var rikstelefon til’n Gert! Om jeg kunne komme til forlaget i Oslo en tur?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«En ny Stein Mehren»

Hovedkonsulent, herr Vindalen, en lyshåret gubbe med en særdeles spiss blyant, satt bak et tungt og mørkt skrivebord hos Aschehoug i Sehestadsgate og sa «Jeg tror sannelig vi har en ny Stein Mehren her!» Min debutbok «Impulser» (1966) ble så klar for utgivelse, og sett i ettertid, er det jo morsomt å gjenlese noen av disse diktene, disse dype diktene, som dette: «To tusen rødglødende øyne / på vannski over det karibiske hav / sluker høyspentledninger / som spaghetti / og skriker av frykt forat / måkene vil spise deres hjerne.» (utdrag av «Første flukt»)

Jeg skulle jo ikke bli lyriker, men skulle studere for å bli lærer - først filosofi, deretter idéhistorie og historie. Men jeg takket ja til å reise på et debutanttreff i Sverige, på Biskops Arnö der mellom andre Vagn Steen fra Danmark også var. Han hadde gitt ut boka «Skriv selv», en bok med kun blanke sider! Det var Steen som innførte konkretismen i Danmark. Dette inspirerte noen av oss andre som var på Biskops Arnö, til å utvikle en ny skole, nemlig «Fortsettismen». Nysgjerrigheten min ville se hva som lå i diktenes mulighet. Mens jeg altså skulle bli lærer. Ad omveier tok jeg magistergraden i sosiologi, men så sa det stopp, jeg orka ikke mer teori og ble heller sosialarbeider på «Urraklubben», i uteseksjonen. 70-tallet for meg besto av politisk arbeid og lite skriving, det var ikke noe overskudd til det.

Men jeg leste. Hvordan kunne språket brukes? Den franske forfatteren Alain Robbe-Grillet inspirerte meg til å se og skrive på nye måter. Hva med noveller der en hovedperson ikke finnes? Jeg skrev et par novellesamlinger på denne tiden, blant annet en novelle om en trapp.

Og apropos inspirasjon: Platons Atlantismyten (utenfor Gibraltar) inspirerte meg til å skrive mere prosa. Samtidig måtte sosialarbeideryrket vike og jeg begynte som frilanssnekker sammen med kompis Peter Røren: tomannsbedriften CRAB, hvilket sto for Christiania Raserings- og Restaurerings Bureau. Om du rusler på Rodeløkka, er det altså vi som har restaurert halve trehusbebyggelsen der. Parallelt med dette, kom skriveoverskuddet. Jeg dro til Madeira og skrev min første novellesamling «Solfiolinen» Pengene tok helt slutt. Så jeg kom meg til Monte Carlo der jeg spilte på casino, inspirert av Dostovjevskis «Spilleren» helt til jeg hadde vunnet nok NOK til reisen hjem.

Å spise seg selv opp

Togturen gjennom Brennerpasset, fascinerte meg. Hva er et sort hull? Ideen til å skrive noe som er like umulig som et sort hull, kom her. Etter tre øl, kom jeg på hva dette kunne være: Å spise seg selv opp. Og å overleve. «Nullpluss» heter denne romanen. Her møter vi Tremor Harding, en vellykka laserforsker som kjeder seg fælt. Han konstruerer en steril bunker, tar med vin, kirurgiske redskaper, krydder, og setter så i gang med å spise seg selv – dette er en ordentlig tenkeroman! Harding tenkte og tenkte, da det bare var 28 kilo igjen av ham, skjønte han at han var forelsket i pubeieren over gata. Disse 28 kiloene trilla over gata og ble stabla opp på bardisken. Slutten røper jeg ikke. Dette er en bok jeg er glad i, en bok som et resultat av interessen min for astronomi.

På 80-tallet meldte også tanken på krimsjangeren seg, der kunne jeg får tilfredsstilt nysgjerrigheten og kunnskapen min. Jeg bestemte meg for å lage ti bøker. Hovedpersonen i disse bøkene skulle ikke ha alkohol- eller samlivsproblemer, men ha interesse for vin og matlaging, og gamle kulturer. Tyding av gamle urspråk! Krimhelten min var klar. Jeg dro til Saint-Émilion for å studere vinkultur og skrive min første krimbok. På reisen kjøpte jeg en pakke Drum rulletobakk. Derav navnet Fredric Drum.

Skriveoppholdet i Saint-Émilion bød på en overraskelse. Byens dyre hoteller ville ha blakket meg på to døgn! Jeg fikk tips om å oppsøke et vinslott og spørre om innpass der. Og tror du ikke jeg fikk napp? På Château Cardinal Villemaurine 300 meter fra bymuren fikk jeg en helt egen fløy til disposisjon. Her var spisebestikk for 12, jeg kunne benytte meg av en egen hest, Orfeus, og en 2CV. Derimot var den gode vinen for dyr, så det ble en del sur kooperativ-vin i disse ukene, selv om eieren, Pierre Cardin, lærte meg vinteorien.

I og med at research er veldig viktig for meg, lette jeg etter andre muligheter for å tillære meg mer om vin. En noe tvilsom research, dette. Jeg meldte meg på omvisning på et annet vinslott, på Cheval Blanc, ankom sammen med en italiensk reisegruppe og hadde med en skulderveske med vinopptrekker, lommelykt, tørt brød og vinglas. Langt nede i vingrottene, i et ubevoktet øyeblikk, slengte jeg meg ned bak vinstablene. Turgruppen gikk etter hvert ut, portene ble lukket, lyset gikk av.

Jeg lyste meg fram til den beryktede 1961-årgangen, åpnet en og to flasker, og kom meg litt ned i tredje flasken. Bekymringsløst! Dagen etter kom det en tysk turgruppe som jeg så ble en del av. Vellykket! Bare sørgelig at smaken ikke huskes, men jeg hadde vært borti’n. En passant kan det tilføyes at en slik flaske gikk unna for 28.000 kr på en dansk auksjon her for litt siden.

Krimbøkene: 10 Fredric Drum-bøker (har blitt 12 nå da). Som driver restauranten «Kaserollen» og er skrifttyder. Jeg ville ta opp tema som «Hva er tid?» og «Hva er bevissthet?» Dette ble de overordnede målene i krimbøkene mine. Jeg dro på researchtur til Keopspyramiden i Egypt, og langt inne i dronningkammeret hørte jeg pusting og pesing som viste seg å tilhøre Erik von Däniken, fantasten som har skrevet mye om utenomjordiske vesener. Vi kom selvsagt i prat! Egypt var en ting. Drum måtte også sendes til Mexico. Mayakulturen interesserte meg. Drum og jeg kom oss også til Ny-Guinea.

Om Mengele-trilogien

Mengele-trilogien: Regnskogen og jungelen sto for tur. Hvordan komme seg dit? På slutten av 80-tallet skjedde det at en gummitapper i Amazonas var blitt myrdet av den amerikanske hamburgermafien. Jeg ble oppringt av Klassekampen og spurt om jeg ville dra ned dit og intervjue enken etter Chico Mendes. Klart! Jeg reiste til Manaus, helt til grensa mot Peru. Men da jeg spurte en barkeeper etter enka til Mendes, ble han borte på et bakrom. Etter hvert kom to typer inn, satte seg på hver side, la en revolver på disken og satte øynene i meg. Jeg ble redd og intervjuoppdraget kansellert. Men her kunne jeg oppholde meg, åpen retur som jeg hadde. Det ble to-tre måneder i Rio Branco-distriktet, noe jeg lærte mye av. Også etter å ha bodd sammen med indianerne der nede. Disse reisene og researchen, magien en regnskog har i seg, er helt fantastisk. Og lærerikt.

En halvindianer, Jose het han, en koselig fyr som lærte meg utrolig mye, kom til meg en dag og var lei seg. Han gråt og viste til en avisartikkel der det sto om en nyoppdaget indianerstamme på 44 individer – nå var alle døde, smitta. Men dette er jo ikke nytt? Sa jeg. Misjoneringa. Men Jose fortsatte å grine. NASA, kjenner du til den? Spurte han. Satellittene har sikkert fotografert alt, også det som foregikk i denne landsbyen – bomber og napalm! Konsernoppkjøpet av stort område (konsesjon): så lenge det ikke bor folk der. Tragedien er når konsern leier inn paramilitære som utrydder folk som hindrer konserna i å få konsesjon. Og det er dette Mengele Zoo handler om: 10 år gamle Mino som har traumer og blir hevner og terrorist som skal hevne tapet av familien. Denne researchen har altså gitt meg mye.

Om religion

Religion: Helt siden folkeskolen har jeg lurt på hva som får folk til å tro på jomfrufødsler og oppstandelsen, ja, den hellige ånd og alle disse dogmene. Kommer Jehovas vitner på døra, inviterer jeg dem inn for å føre. Jeg har studert utgangspunktet for Islam, Kr dom og om hvordan jødedommen ble til. Mye av dette er utgangspunktet for Prost Gotvins geometri. Under et skriveopphold i Trastevere, fant jeg en kafé jeg kunne jobbe på og der kom jeg på hils med en aldrende Pater. Han fortalte meg så mye om Katolisismen, Vatikanet. Av han fikk jeg ideer, stoff til mange bøker! I boka skriver jeg om en ung norsk prest som leser om et katolsk mirakel i Santiago de Compostela (knoklene til apostelen) Jomfru Maria ble sett på himmelen. Prost Gotvin reiser nedover for å sjekke mirakelet. Forelsker seg og føler synd. Han forsker på mirakelet og finner ut at dette bare er tull! Han mister sin Gudstro. Bruker tema og kilder som Dan Brown brukte tre år senere.

Altså: Hva er begrepet tid? Jeg ønsket å drodle mer om tid og bevissthet. Har lenge vært fascinert av fabellitteraturen til Jose Saramago. Tiden som fenomen tok jeg opp i romanen «Klokkemakeren». Denne diskusjonen, dette romanstoffet, koste jeg meg med. Så mye at jeg også skrev –«Nøkkelmakeren», er parallellromanen til denne. Engasjementet i min litteratur, hele mitt forfatterskap er altså å ta opp ting innenfor politikk, samfunnsspørsmål og natur. Det som er større enn vår navle, min privatsfære. Det er dette som åpner portene for meg!

Dagsavisen trykker i samarbeid med Norsk Forfattersentrum et utvalg av deres «Forfatterf-orelesinger» frå Litteraturhuset i Oslo. «Gerts metode» er en bearbeidet tekst basert på «Nygårdshaugforelesningen».