Kultur

Generasjonen født av kald krig

Det er en grunn til at Arnhild Skre ikke klarer å kaste gamle syltetøyglass.

Bilde 1 av 4

– Jeg er født i 1952. Foreldrene mine var preget av den andre verdenskrigen, og av gjeldskrisa i mellomkrigstida. Men at min generasjon kalles etterkrigsgenerasjonen provoserer meg. Min generasjon er først og fremst preget av den kalde krigen, ikke verdenskrigen. I «Kald krigs kviskring» prøver jeg å utforske på hvilke måter, sier Skre til Dagsavisen.

Hun er historiker, tidligere journalist, og forfatteren av flere biografier. Den om Hulda Garborg fikk hun Brageprisen for i 2011. Nå har hun skrevet boka «Kald krigs kviskring», som har undertittelen «barndom under den kalde krigen».

Det tydeligste svaret hun fikk da hun spurte sine jevnaldrende om deres kaldkrigsopplevelser, var atombombefrykt.

– Vi vokste opp med redsel for atomkrig. Alle var redde for bomba. For at noen i USA eller Sovjetunionen skulle åpne atomkofferten, trykke på knappen, og utslette alt liv, sier Arnhild Skre.

Cubakrisa

På andreplass over vanlige svar, kommer cubakrisa.

– For veldig mange er cubakrisa deres første klare minne. Da folk jeg snakket med begynte å fortelle om tilfluktsrom og at de fikk prøve gassmasker, husket også jeg at dette hadde jeg også opplevd. Det er del av min barndom også. Alle var redde. De voksne også, noe som selvsagt gjorde det hele ekstra skremmende for oss som var barn.

Cubakrisa var i oktober 1962. Det regnes som den situasjonen der den kalde krigen var nærmest i å utvikle seg til atomkrig.

– Jeg husker at de voksne gikk rundt og var fryktelig alvorlige. Vi leste aviser, hørte på radio, spurte og grov. Det fins forskning som viser hvordan en hel generasjons framtidstro ble påvirka av atomkrigsangst. Vi trodde jo at verden faktisk kom til å gå under.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hamstring

Det gir seg fremdeles helt konkrete, kanskje litt pussige utslag.

– Vi er hamstregenerasjonen! Man må kunne være sjølberga, i tilfelle det aller verste skjer.

I boka skriver Arnhild Skre om hvordan hun ikke får seg til å kvitte seg med gamle norgesglass. Tenk om hun en dag kommer til å måtte fylle dem med syltet og hermetisert mat!

– Venninnene mine og jeg diskuterer, helt på alvor, hvordan vi skal klare oss med vann og mat, nå som det igjen er snakk om ustabile stormakter. Jeg holder bier, det er nyttig. Men andre husdyr orker jeg ikke. Et sted går tross alt grensa. Ingen kyr eller geiter i min hage!

Avlytting

Men hamstring av syltetøyglass er tross alt ganske så uskyldig. I «Kald krigs kviskring» skriver Arnhild Skre også om langt alvorligere ting. Som Lund-kommisjonens rapport fra 1996 siden viste, foregikk det under den kalde krigen storstilt overvåking av kommunister og andre som ble mistenkt for å støtte Sovjetunionen. Skre skriver om hvordan det var å vokse opp i et hjem der det plutselig sto voksne menn og glodde inn vindusrutene, der det knitret av avlyttingsutstyr i telefonen, og der man måtte holde munn om mangt.

– Kommunistene ble regnet som femtekolonnister. De var farlige, mente Arbeiderpartiet.

Kulturkamp

Hun skriver også mye om kulturkampen mellom øst og vest, og hvordan den utspilte seg i Norge.

– Opprinnelig var det den russiske kulturen – russisk teater, ballett og litteratur – som var anerkjent og etablert som høykultur. Under den kalde krigen satser amerikanerne hardt på kultureksport. Først vant populærkulturen igjennom. Tegneserier, film, foto, TV og magasiner, slikt som nå er akseptert også som høykultur. Siden fikk amerikanerne eksportert sine egne høykulturelle uttrykk, som jazz, moderne dans og moderne kunst. Nå er vi vant med amerikanske kulturhegemoni. Men på femtitallet var dette nytt.

Norsk motstand

Derfor skjedde det ikke uten motstand. Arnhild Skre skriver både om kulturkampen mellom østblokk og vestblokk, og om kulturkampen mellom amerikanisering og nasjonal motstand.

– Da jeg var barn, var det for eksempel mye snakk om hvor farlig det var med tegneserier, særlig for sarte barnesinn. De avlet vold og så videre. Det ble finansiert forskning som skulle bevise det. Men, dessverre for kritikerne, klarte de ikke forskningen å konkludere med at tegneserier var farlige, enda så grundig og velfinansiert den var.

Mer fra Dagsavisen