DRAMA
«Snøen på Kilimanjaro»
Manus og regi: Robert Guediguian
Frankrike - 2011
Den franske sosialrealisten Robert Guediguian tar nok en gang turen tilbake til sine hjemtrakter i arbeiderklassedistriktet L’Estaque, ved havnen i Marseilles, sammen med sin faste vennegjeng med skuespillere. Prisvinneren «Snøen på Kilimanjaro» har tatt sitt utgangspunkt i et dikt av Victor Hugo (samt en gammel sviskesang av Pascal Danel) og stiller seg spørsmålet om gårsdagens idealistiske arbeidsfolk er dømt til å være dagens småborgerlige svikere. Guediguian er fortsatt opptatt av dette med klasseskille, fattigdom, sosialismens idealer, solidaritet og sosial urettferdighet - men han holder predikenen på et minimum og er mer interessert i menneskeskjebner enn ideologi.
Den aldrende fagforeningslederen Michel (Jean-Pierre Darroussin) har akkurat sagt opp tjue arbeidere på verftet, og et av navnene som ble trukket opp av hatten var hans eget. Michel lever en behagelig middelklassetilværelse sammen med kona Marie-Claire (Ariane Ascaride) - men selv om han prøver å nyte førtidspensjonen sammen med barnebarna, blir Michel raskt rastløs. Under en bridgeaften sammen med bestevennen Raoul (Gerard Meylan) og svigerinnen Denise (Marilyne Canto) forandres hele tilværelsen. Døren blir sparket inn, og to maskerte menn med håndvåpen overfaller dem brutalt - før de stikker av med gaven Michel og Marie-Claire fikk under sin storstilte perlebryllupsfeiring. En kiste full av penger fra venner og familie, samt flybilletter til Tanzania. De fire ransofrene reagerer på hendelsen veldig forskjellig. Denise får et nervøst sammenbrudd, og våger knapt å bevege seg ut av hjemmet, mens hennes ektemann Raoul reagerer med raseri.
Michel skadet skulderen under innbruddet, og er veldig preget av overfallet - men klarer ved en tilfeldighet å spore opp en av gjerningsmennene: Christophe (Gregoire Leprince-Ringuet), en ung arbeidskollega som ble oppsagt under nedskjæringen på verftet. Han er eneforsørger for to yngre brødre, har ikke noe rulleblad, er pliktoppfyllende og godt likt av alle - og stjal for å brødfø familien sin. Michel ringer politiet allikevel, men begynner å angre da det går opp for ham at Christophe risikerer 15 års fengsel. Har han sett hele situasjonen fra en privilegert synsvinkel? Er det å være i arbeiderklassen i dag noe helt annet enn det var i hans ungdom? Michel begynner å stille spørsmål til sin egen idealisme, og hvordan en ivrig sosialist som kjempet på barrikadene på eldre dager har blitt et symbol på alt han pleide å hate. «Snøen på Kilimanjaro» stiller en del skikkelig interessante spørsmål, men er langt fra noen tung film.
Dette er et lett tilgjengelig, straight sosialdrama for godt voksne, fortalt med mye varme og livsvisdom. Og selv om historien til tider glipper taket på troverdigheten, er det lett å tro på personene vi møter. Det er interessant å se «Snøen på Kilimanjaro» i sammenheng med Roman Polanskis «Blodig alvor», som også skildrer to ektepar som prøver å håndtere en krise på en sivilisert måte. Begge filmene er totalt farget av regissørens personlighet: mens Polanski ser på karakterene sine med syrlig forakt, foretrekker Guediguian å tro at alle mennesker innerst inne mener godt, gjør sitt beste - og alt går bra til slutt hvis vi bare stiller opp for hverandre. Noe som kanskje er i overkant naivt, men like fullt en fin tanke. Det er uansett vanskelig å mislike en film som er så full av empati, og som ender med en god klem!
