Kultur

Fy f, for ei bok

Litt søtt, litt salt, litt syrlig og mye skarpt godteri i feministisk håndbok som nok treffer unge og uetablerte best.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Marta Breen, Madeleine Schultz & Jenny Jordahl

«F-ordet»

Forlaget Manifest

Tittelen er smart. For «F-ordet» i boka Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl har skrevet og tegnet sammen, viser ikke til et ord som slutter på -aen, men til feminisme. I bokas undertittel lover forfatterne å gi leseren «155 grunner til å være feminist». De kunne lett skrevet «over 200» på omslaget, og fremdeles hatt ordene sine i behold. For selv om dette verken er eller later som det er noe uttømmende oppslags- eller teoriverk, er forfatterne innom svært mange problemstillinger også i tillegg til den 155-punkts lista. Noen utførlig, andre kjapt nevnt i forbifarten, akkurat passe pirrende til å vekke lysten til å google videre selv.

Kanskje aller mest interessepirrende er temaene for yngre mennesker, og for dem som hittil har opparbeidet seg liten erfaring med ulike feministiske diskusjoner og synspunkt. De tre forfatterne skriver i forordet at de «ønsket å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig at vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme». Dessuten at de ville «skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillings­studier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere».

Det preger utvalget. Kropp, sex, media og underholdningskultur er viet mye plass, både i tekst og illustrasjoner. Som interessevekker for vordende feminister er det sikkert klokt, for man skal leve rimelig langt under en stein for å unngå å kjenne skjønnhetspresset på kroppen i Norge anno 2015. Uansett alder. Andre temaer, kanskje særlig de som er mer relevante jo eldre man blir, får mindre omtale i boka. Reservasjonsrett og abort, porno og slut-shaming er behørig diskutert, mens føde- og barselsomsorg, permisjonsfordeling og barnehagedekning, tidsklemmer og deltidsstillinger, glasstak og trippelarbeid er temaer som nevnes mer i forbifarten, om i det hele tatt. De som kommer til «F-ordet» på leting etter verktøy de kan bruke som mor eller arbeidstaker, kan bli skuffet. For dem er det nok mer å hente i bøker som Marta Breens «Født feminist» fra 2013, eller til og med mer blåtonede bisnissbøker à la amerikanske Sheryl Sandbergs «Lean In», på norsk samme år.

Men utvalget kan lett forsvares. I og for seg er hver av de mer enn 155 grunnene nok til at feminismen trengs. Forfatterne har gjort en imponerende jobb med å kondensere lange og kompliserte diskusjoner i korte, konsise tekster og – ikke minst – illustrasjoner. Her er masse småsnacks av typen lister over bøker, filmer og forbilder, smarte svar på kritiske spørsmål, og viktige debatter. Alt lettlest og lekkert, morsomt og pedagogisk. Det er bra enten det er den trettenårige nybegynneren i samfunnsdebatten eller den forstokkede, høyprivilegerte skeptikeren som allerede «vet alt» som skal lese og lære. Hersketeknikk, mikroaggresjon og privilegieblindhet diskuteres, og lista over feministiske ikoner, bevegelser og problemer har flere ikke-norske innslag.

Aller best er «F-ordet» imidlertid i de signerte essayene, som forfatterne har skrevet ett hver av. Dagsavisens skribent Marta Breen (38) skriver personlig og gjenkjennelig om hvor vanskelig det er å manøvrere seg i porno-abort-sex-landskapet uten å stemples og avskrives som snerpete moralist. Hun er et eksempel til etterfølgelse for alle som tenker at tekster alltid må være bastant konstaterende. Ærlig ambivalens kan være minst like fellesskapsskapende. Madeleine Schultz (28) skriver overbevisende engasjert om feminisme i et klasseperspektiv, og viser fram hvordan netthetsens «logikk» fungerer. Jenny Jordahl (25) representerer personen i gata, hun som har gått gjennom livet med et ubehag som nesten blir til sykdom, før hun oppdaget at feilen ikke lå hos henne. «Jeg trodde jeg var deprimert, men så handlet det visst bare om kjønn». Hun er dessuten kvinnen bak de mange og kule tegningene som er strødd over hele teksten.

«F-ordet» blir neppe stående som et viktig referanseverk i framtida. Men som en frisk og aktuell innføring i feminisme for de uerfarne og usikre, eller som bekreftelsesskrift for allerede overbeviste, fungerer dette som bare det. «F-ordet» hadde lett fortjent plassen som pensum for alle landets videregåendeelever. Og sikkert for foreldrene deres også.