4
DANS
«Future»
Koreografi: Ina Christel Johannessen
Med: Zero visibility corp og barnedansere
Originalmusikk: Bram Bosteels
Scenografi og kostymer: Kristin Torp/GRAA HVERDAG
Dansens Hus
Det starter med en lek, en hermelek. Åtte barn hermer etter en voksen danser, løper rundt som i en skolegård, erter publikum. Det er lyst og lekent, barn i fri utfoldelse. Å starte med en lek setter an en fin tone i Ina Christel Johannessens nyeste prosjekt, «Future», som leker med og eksperimenterer over fenomenet fremtid. Alt det vi ennå ikke vet, men som kan bli og en dag skal bli. Kanskje ikke den mest originale ideen, men resultatet har absolutt blitt interessant.
«Future» er en danseforestilling hvor det konkrete og abstrakte hele tiden veksler. Det er åtte barn og åtte voksne i samspill på gulvet, og barna kan fint betraktes som nettopp barn, som er bærere av fremtiden. Samtidig kan de ses som fremtiden personifisert. Når vi ser de voksne bære på, kjempe med, slippe inn og stenge ute barna på scenen, så er det kanskje fremtiden selv de kjemper med. Eller kanskje er det noe helt annet: fortiden – deres egen barndom?
Johannessen har ofte et tydelig narrativt tilsnitt i sine forestillinger, så også her. Tidlig i denne oppsetningen følger vi en kvinnelig danser (Line Tørmoen) og hennes relasjon til ett av barna. Det er mange rørende møter mellom de to, som der kvinnen kjemper med barnet rundt halsen, gjemmer henne under en sofa, avviser henne og skriker hysterisk etter henne. Denne historien skulle jeg gjerne sett ta mer plass, i stedet for mange av de mer tradisjonelle sekvensene med voksen samtidsdans som fyller mye av forestillingen.
Fremtiden er stor og uoversiktlig, og for å kunne behandle den i all sin kompleksitet på scenen, har rommet og lyset fått en dertil hørende kompleks struktur. Scenen har et stort åpent dansegulv foran, mens det er en rekke med fire åpne, lyse rom bak på scenen. I disse rommene foregår det mange ulike aktiviteter samtidig: Dans, søvn, stabling av aviser, eventyrlesning osv. I tillegg veksler lyset og mørket stadig slik at det virker som om dager og netter kommer og går. Samtidig kan hele forestillingen betraktes som ett sammenhengende døgn der alle barna til slutt sovner. Her er det flere lag av tid, flere lag av rom. Og det er spennende.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Barna og de voksne danserne har lekt og improvisert seg frem til denne forestillingen, og jeg synes nok den bærer for mye preg av å være et eksperiment fremfor et ferdig produkt. Mange av dansesekvensene med de voksne danserne er utydelige for meg. Danserne Antero Hein og Ole Kristian Tangen byr på noen sterke, energiske soloer hvor jeg aner at tematikken lurer under. Men ellers er det de nydelige møtene mellom barn og voksne dansere som byr på denne forestillingens gylne øyeblikk. Jeg opplever denne forestillingen som full av potensiale, både i rommet slik det er konstruert, og i møtene på scenen. Potensialet er bare ikke utnyttet til det fulle.