Annonse
Ubestemmelige karakterer skaper en distanse til stoffet som formidles i Verk produksjoners «Wishful Beginnings». FOTO: INGRID EGGEN/BLACK BOX

Framtida er en golfbane

Verk produksjoner tar framtida til scenen på overraskende tradisjonelt vis.

Annonse
Kultur

 

4

TEATER

«Wishful Beginnings»

Av Verk produksjoner

Med Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Espen Klouman Høiner, Pernille Mogensen, Camilla Eeg-Tverbakk, Jon Refsdal Moe med flere

Black Box Teater

 

Håpet er essensielt i menneskers liv. Hvordan hadde livet vært uten håp? Hvordan skulle vi greie å leve uten noen positive fremtidsutsikter? Og hva i all verden er framtid? Den vet vi jo ingenting om. Enhver forestilling vi måtte ha om framtida, ethvert håp og enhver frykt knyttet til den, er en fiksjon. Verk produksjoner binder i sin nye forestilling «Wishful Beginnings» det private sammen med det globale og det universelle, og gir oss ulike fortellinger om nettopp framtida. Med og uten håp.

På mange måter opplever jeg dette som en litt vilkårlig forestilling. Man kan jo i teorien fortelle hvilke fortellinger som helst når framtida er bare stort hull som må fylles med noe man finner på. Og Verk velger heller ingen nye eller banebrytende fortellinger i denne forestillingen. Vi får høre om et ekspanderende univers uten liv på andre planeter, ulike katastrofer som en dag vil føre til verdens undergang, nye muligheter for reproduksjon av mennesket osv. Den mest originale ideen er at det i framtida vil dukke opp en golfbanerobot som omgjør alt til golfbaner med hull som aldri vil fylles. Snålt og usannsynlig, ja vel, men kanskje er golfbanen den metaforen her som passer best for å beskrive framtida – hull på hull på hull som vi aldri makter å fylle.

Forestillingen spilles delvis fra salen og delvis foran en vegg av finerplater som dekker hele scenen og skaper et smalt, smalt spillerom helt foran. Veggen flyttes eller åpnes aldri, og hva som måtte befinne seg bak den, er en gåte for både publikum og aktører. Den skaper assosiasjoner til den lukkede døren i Strindbergs «Ett drömspel» som gjemmer svaret på selve tilværelsens gåte. Bak den er det slett ingenting. Om det samme er tilfelle med veggen her og framtida, kan vi jo bare lure på. Men at vi ikke får vite, skaper i alle fall en spenning denne forestillingen nesten ikke kunne klart seg uten.

Karakterene som forteller, er delvis mennesker, delvis dyr, iblant klovner, iblant figurer fra en mer orientalsk tradisjon. De endrer seg stadig, er vanskelige å gripe og skaper en distanse både til publikum og til det stoffet de formidler. Slik vises framtidsfablene fram for oss, men de angår oss ikke like mye som jeg kunne ønske at de gjorde. Når fortellingene heller ikke er så originale som man kunne forvente seg av en gruppe som Verk, blir denne forestillingen mer en reproduksjon av gamle framtidsforestillinger enn en produksjon av nye.

Framtidsvisjoner har det siste halvåret har markert seg på scenen på flere tydelige og egenartede vis, som i Operaens produksjon «Elysium» og Det Norske Teatrets «Solaris korrigert». Verk produksjoner burde derfor ha strukket seg litt lenger denne gangen hvis de virkelig skulle ha gjort en forskjell.

Annonse