Den lille gata Heddon Street like ved Piccadilly Circus er en av Londons mest merkverdige turistattraksjoner. Det var her David Bowie ble fotografert for omslaget på «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». «Det ikoniske albumet», som det står på den offisielle plaketten på veggen til nr. 23. Plata kom ut for 40 år siden denne uka, og var Bowies store gjennombrudd.
«We’ve got five years/That’s all we got» synger Bowie til å begynne med på Ziggy Stardust. Albumet har likevel klart seg utmerket godt i 40 år, og forblir et av hovedverkene i rockhistorien. Både for sangene i seg selv, og for det bemerkelsesverdige, nesten selvlysende bildet på coveret, som visuelt slår an tonen for den dekadente undergangsstemningen i sangene.
Det er kanskje rart å tenke på i dag, men før utgivelsen av Ziggy Stardust sto Bowie i fare for å gå inn i historien som et en-hit-vidunder. «Space Oddity» slo godt an i månedene etter månelandingen i 1969, men de nærmeste årene etterpå slet han med å komme inn på listene igjen. De senere sertifiserte albumklassikerne «The Man Who Sold The World» og «Hunky Dory» solgte ikke i det hele tatt.
Vendepunktet kom med en ny science fiction-slager. «Starman» nådde en 7. plass i april 1972, og la grunnlaget for albumet som fulgte. «Starman» er også en sentral sang i hele Ziggy-verdenen, om mannen som kommer fra rommet for å rydde opp i en ødelagt verden. La oss, konseptet til tross, likevel slå fast at «Ziggy Stardust» først og fremst er en strålende samling enkeltlåter. «Moonage Daydream», «Hang On To Yourself» og «Sufragette City» er alle gode kandidater til lista over de største albumlåtene som aldri ble gitt ut på singel. Med en fantastisk lyd, sterkt preget av Mick Ronsons fyldige gitarakkorder. Vi kan alltids diskutere om Bowie overgikk seg selv senere, med «Station To Station», «Low» eller til og med «Let’s Dance», men dristigere ble han aldri.
Jubileumsutgaven av «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» er overraskende sparsommelig etter dagens standard for nyutgivelser. Den har remastret lyd, men er stusslig i forhold til 30-årsutgaven, som hadde grundig skriftlig historikk, og ei bonusplate med før-og-etter-singlene «Holy Holy» og «John I’m Only Dancing», og en versjon av «Moonage Daydream» som kom ut på singel et helt år i forveien, under navnet Arnold Corns. De kunne til og med spandert på seg «Ziggy Stardust - The Motion Picture», med D.A. Pennebakers film fra den siste Ziggy-konserten på Hammersmith Odeon i 1973. selv om den tekniske kvaliteten er omdiskutert. Det var på denne konserten Bowie takket for seg ved å si at han trakk seg tilbake for godt. Det gikk mange uker før det ble klart at det var Ziggy Stardust som ble borte, ikke Bowie selv. Men hvor er han nå? Bowie, altså? Ziggy Stardust er jo alltid her ...
