Kunst

Fra Norge til verden – og historien om en bærepose

Han har laget ikoniske bilder i norsk samtidskunst. Men Torbjørn Rødland er først og fremst en fortolker av den internasjonale allmennkulturen.

KUNST

Torbjørn Rødland: «Sasquatch Century»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Til 26. april

Av Lars Elton

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Det kan du se i en stor, retrospektiv utstilling i de vakre Prisma-salene på Henie Onstad kunstsenter. På én måte er det helt riktig, men jeg ble like fullt litt skuffet da jeg skjønte at den store midt-i-karrieren-utstillingen «Sasquatch Century» ikke inkluderer selve urbildet i Torbjørn Rødlands karriere. Det dreier seg om den litt forkomne mannen som står alene ute i skogen med en Rema 1000-bærepose i hånden. I stedet har kurator Milena Høgsberg valgt et annet bilde fra serien «In a Norwegian Landscape». Det er fint det også, ja nesten like ikonisk.

Men det var det med bæreposen. For meg er dette bildet blitt et symbol på den moderne tilstanden i oljenasjonen Norge: De nyere generasjonenes distanse til naturen, oljeavhengigheten representert ved plastposen som har olje som råmateriale, og jakten på materiell lykke – til lavest mulig pris.

Da jeg forsøkte å finne bildet på internett måtte jeg gi opp. Etter noen og tyve sider på Googles bildesøk var det fortsatt ikke dukket opp. Man kan unnskylde det med at bildet er så gammelt – 1995 – at man i liten grad la ut bilder på nettet på den tiden. En bedre forklaring er at bildet først og fremst har nasjonal betydning.

Torbjørn Rødland (1970) har bygget en internasjonal karriere, han har bodd i Los Angeles i fem år, og i en internasjonal sammenheng er det ingen som vet hva Rema 1000 er. I utlandet vil dette bildet bli lest på en helt annen måte. Når du legger til at kvinnen bak utvalget, Henie Onstad kunstsenters sjefskurator, er dansk-amerikansk, skjønner du at Rema-symbolikken mister sin betydning. Hun kjenner heller ikke de lokale kodene.

Utstillingen med det merkelige navnet «Sasquatch Century» er den første store tilbakeskuende Rødland-utstillingen i Norge på 12 år. Siden 2007 har han stilt ut jevnlig i Galleri Standard (Oslo), og frem til 21. februar viser de utstillingen «The Face I Found I Will Find Again». Utstillingen på Høvikodden spenner over 20 år, men det er vanskelig å datere bildene i den ikke-kronologiske monteringen. Det er overraskende hvor konsistent Rødlands uttrykk er. Det betyr ikke at fotografiene er like. Det er stor variasjon i motivene, og han sjonglerer mellom sort/hvitt og farger.

Men hans måte å se verden og komponere bildene på er konsekvent og gjenkjennelig. Han går tett på motivet, det er lite overflødig informasjon, og fargene har en gjennomgående kvalitet som binder bildene sammen. Det eneste man forsøksvis kan datere bildene med er det at han de senere år synes å gå tettere på motivet.
Den merkverdige tittelen er hentet fra amerikansk populærkultur. Sasquatch er det indiansk-opprinnelige navnet på fenomenet «Bigfoot», den pelskledde og ordløse kjempemannen som i følge mytene skal vandre rundt i den amerikanske ødemarken. Midt i perioden utstillingen dekker laget Torbjørn Rødland videoen «Blues for Bigfoot» (2005), en utforsking av fenomenet som har en spesiell plass i tradisjonell amerikansk kultur. Videoen kan jeg ikke uttale meg om, for den stanset to ganger på samme sted da jeg var og så utstillingen. Men den viser at Rødlands interesse for amerikansk populærkultur har vært der lenge. Dette skiftet fra norsk til «internasjonal» kulturtolkning er symptomatisk for et kunstnerskap som dykker stadig dypere i de kulturelle fenomenene som former oss, enten vi vil eller ikke.

Det videoen også viser er at Torbjørn Rødland ikke er en dokumenterende kunstner. Fotografiets første funksjon var dokumentasjon, og denne tradisjonen er blitt stående som den ene enden av den aksen man vanligvis trekker fotografiet langs. I den andre enden finnes det personlige uttrykket, med den postmoderne iscenesettelsen som en sidegren. Rødlands bilder befinner seg et sted imellom. Hans hensikt er ikke dokumentarisk, og han er i liten grad en iscenesetter – selv om han er flink til å arrangere og komponere.

Dette er den første i en serie utstillinger der Henie Onstad kunstsenter skal se på hvordan fotografiet presenteres på kunstscenen. Med suksessen til fotomuseet Fotografiska i Stockholm har flere institusjoner, som Moderna Museet (som har en betydelig fotosamling) og danske Louisiana, fornyet sin interesse for foto. Her hjemme har det ett og et halvt år gamle fotogalleriet Shoot fått stor oppmerksomhet. Dette viser at det er på tide å legge diskusjonen om foto er kunst død. Torbjørn Rødland ser på seg selv som kunstner, og denne utstillingen viser at fotografiet er en integrert del av samtidskunsten.

Mer fra Dagsavisen