Fra Jeanne d‘Arc til Paris Hilton
Hun trekker linjer fra Jeanne D‘Arcs ansikt til Paris Hilton og pornostjernen Sasha Grey: I morgen åpner Jenny Hval sin lydinstallasjon på Høvikodden.
«OK, albumet er dødt, hvorfor ikke lage en lydinstallasjon?»
Jenny Hval
«Feminisme har en plass også i det abstrakte og kunstneriske.»
Jenny Hval
Norsk artist og forfatter, f. 1980
Har gitt ut to album under navnet Rockettothesky, debuten «To Sing You Apple Trees» i 2006 og «Medea» i 2008.
Ga i fjor ut sitt tredje album «Viscera», nå under eget navn. Fikk gode kritikker i alt fra BBC til italienske Vogue.
Ga i 2009 ut romanen «Perledykkerne».
Har de siste årene gjort flere bestillingsverk og lydinstallasjoner, bl.a. på Ultimafestivalen.
I morgen åpner hun sin lydinstallasjon «Innocence Is Kinky» på Henie Onstad-senteret, med en spesialframføring av verket. Installasjonen står fram til 19. august.
Jenny Hval
- Det var ansiktet til filmens Jeanne, ikke historien om Jeanne d‘Arc, som jeg begynte å assosiere videre rundt, sier Jenny Hval. I morgen åpner hennes lydinstallasjon «Innocence Is Kinky» på Høvikodden. Den bygger videre på filmmusikken hun lagde og framførte til stumfilmklassikeren «Jeanne D‘Arcs lidelse og død», under Øyafestivalen 2011. Danske Carl Th Dreyer regisserte denne 1928-versjonen av Jeanne D‘Arc-historien, som regnes blant filmhistoriens hovedverk.
- Filmen er såpass besatt av ansiktet til Jeanne d‘Arc, det er nesten bare bilder av hennes ansikt. Jeg kunne nesten høre stemmen i det nærbildet, og det er stemme jeg jobber mest med, sier Hval, som først ble kjent som popartist under navnet Rockettothesky. Siden har hun drevet tverrkunstnerisk virksomhet langt utover popformatet, med flere bestillingsverk og installasjoner.
- Stumfilmkonserten i fjor ble til et stort prosjekt, jeg lagde over en time musikk. Det var spennende å kunne utvikle tenkningen rundt filmen utover det jeg gjorde til Øya-forestillingen, sier Hval.
Installasjonen på Henie Onstad-senteret inkluderer et essay publisert i programheftet: I «white trash of Orleans» trekker Hval linjene fra Jeanne D‘Arcs ansikt i filmen, til andre filmansikter: Paris Hilton som har sex i infrarødt og grønt-hvitt, nakne kropper i «Paradise Hotel», pornostjernen Sasha Grey, tenåringsjomfruen Nancy i «Nightmare On Elm Street». «Ansiktene fløt sammen til Jeannes ansikt, og så brettet de seg ut, som en papirremse», skriver Hval, i essayet som reflekterer om sex, uskyld og blikk.
- Jeg har studert både film og feminisme, derfor begynte jeg å assosiere videre fra «Jeanne D‘ Arcs lidelse og død», om kvinneansikter på film, og forskjellige blikk på kvinneansiktet. I lydkunst er man i en vev av assosiasjoner. Dette er en vifte av ansikter som utfolder seg. Teksten er ikke noe oppgjør, ikke noe manifest. Det er en mer poetisk eller lydlig tanke bak det å trekke inn Paris Hilton, for eksempel.
Riot grrrl
Kritikeren Susanne Christensen (Vagant, Klassekampen) skriver om rebelske kvinnestemmer i programheftet, og setter Hval i sammenheng med den feministiske Riot Grrrl-bevegelsen fra 90-tallet. Hval selv understreker at verken lydinstallasjonen eller verket er noen «sinna kronikk».
- Jeg har skrevet mange låter, men jeg har aldri skrevet noen kronikker. Jeg er svært opptatt av feminisme, men feminisme har en plass også i det abstrakte og kunstneriske. Hvis feminismen bare skal være sinna kronikker, tar man den ikke seriøst. Og man tar ikke lydkunsten seriøst om meningen skal reduseres til noen setninger i et presseskriv, sier Jenny Hval.
- Men jeg jobber med de samme tankene og bildene uansett hva slags uttrykk det får. Nå fikk jeg tilbud om å lage en kunstinstallasjon. Hadde jeg lagd en plate, hadde jeg også hatt disse bildene i hodet. Nå er det mye fokus på revitalisering og redning av musikkbransjen. Når noen sier at «albumet er dødt» og «artister må tenke nytt», handler det oftest om at artister skal promotere seg selv på Spotify eller noe. Men det er viktig å tenke nytt også kunstnerisk. OK, albumet er dødt, hvorfor ikke lage en lydinstallasjon? Hvorfor bare tenke på musikkbransjens premisser? sier Hval
Tverrkunstnerisk
Etter debuten som artist med plata «To Sing You Apple Trees» i 2006 har Jenny Hval jobbet stadig mer tverrkunstnerisk. Etter visningsperioden i sommer skal verket inngå i Kunstsenterets permanente samling. Da må vel Jenny Hval kunne kalle seg ordentlig kunstner?
- Dette betyr ikke at jeg tramper inn full av selvtillit og sier «jeg er kunstner», «jeg er forfatter». Kunstinstitusjonen er tung. Jeg har ingen kunstbakgrunn. Jeg er full av ydmykhet overfor Henie Onstad-senteret, sier Hval.
Framover holder hun også på med ny bok og nytt album, som begge er relatert til tematikken fra «Jeanne d‘Arc»-musikken og «Innocence Is Kinky»-forestillingen.
- Teksten fra katalogen kan dukke opp i boka, det blir ingen roman. Plata holder jeg på å skrive nå, den skal komme neste år. Men jeg vil ikke lage noen «Jeanne d‘Arc»-plate. Vi får se hvilke retninger som utpeker seg, sier Hval.
Hennes album fra i fjor, «Viscera», ble utgitt via Rune Grammofon med verdensomspennende distribusjon, og etablerte Hval som en internasjonal kultartist.
- Responsen har vært helt fantastisk. Plata fikk mange gode og grundige kritikker i utlandet. Det var fint å oppleve at så mange kritikere brukte tid på plata mi og tok meg seriøst. I Norge har jeg også fått mange gode kritikker, men her blir det fort opplest og vedtatt et bilde av hvordan man er som artist. I utlandet ble jeg sett med nye øyne, sier Hval.
pedersen@dagsavisen.no
