3
TEATER
«Barnet»
Av Jon Fosse
Regi: Anne-Karen Hytten
Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig m.fl
Nationaltheatret, Amfiscenen
«Barnet» ble skrevet av Jon Fosse på bestilling til Ibsenfestivalen i 1996. Det er et stykke som han selv sier ble skrevet i kraftfeltet rundt Ibsens «Brand». Et stykke til trøst om å miste et barn og om at livet kanskje ikke er intet eller alt, men litt av veldig mye. Det gjelder å være skjør og sterk på samme tid. Det blir som det blir, og det må vi leve med.
Jon Fosse har en veldig sterk språklig signatur i sine dramaer. Han skriver for det meste så godt at hver eneste replikk kan skinne i all sin rikdom, og ofte styres Fosse-oppsetningene nettopp av denne språklige styrken. Derfor har jeg mange ganger ønsket meg noe annet – iscenesettelser som spiller mot teksten, utfordrer den, trekker den i en ny retning. Det får jeg så definitivt i Anne-Karen Hyttens nye oppsetning av «Barnet». Men det virker likevel bare riv ruskende feil.
Det er ikke bare ett element som bidrar til at denne forestillingen kommer ganske skjevt ut. Både kostymer, scenografi og skuespillernes gehør for teksten må få skylden. Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan er paret Agnes og Fredrik som møtes, blir sammen og mister et barn. De er et par jeg aldri helt klarer å plassere som mennesker, verken i alder, livsinnstilling eller samfunnsgruppe. Kostymene leder ikke i noen bestemt retning, bortsett fra at de ikke tilhører samfunnets øvre sjikt. I tillegg føles Fosses tekst merkelig anonym når de bruker den. De har kanskje prøvd å tilpasse den disse ubestemmelige karakterene, for all musikalitet er vekk, og gehøret for teksten virker fraværende. Det er som man har forsøkt å dra teksten ned på jorden, lande den, og dermed mister den all sin kraft og effekt.
Komikken i teksten spiller de to skuespillerne godt ut, men det alene kan ikke bære denne fortellingen. For den er ikke en komedie selv om den har sine komiske øyeblikk. Når Ågot Sendstad skritter inn til paret som overivrig mor og svigermor, spiller hun nesten bare på det komiske, og det skjærer i ører og øyne å møte en tvers igjennom komisk karakter i dette universet. Resultatet av alle disse grepene er at karakterene, særlig i forestillingens første halvdel, virker fullstendig malplasserte i det dramaet de selv tar del i.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Forestillingens tiltrengte høydepunkt er scenen der Fredrik og Sjukesøstera (Andrea Bræin Hovig), snakker om livets vanskeligheter og viktigheter. Andrea Bræin Hovig klarer kunststykket å gjøre sin karakter både poetisk og melodisk og samtidig nær og gjenkjennelig. Og karakterens altomspennende godhet brer seg ut i rommet og gjør det til et godt sted å være. Vel er hun en noe typisk, kanskje stereotyp, sykepleier, men hun fremstår samtidig som en hel liten verden i seg selv, med liv, erfaringer og synspunkter som hele tida siver ut i hennes nydelige Telemark-pregede nynorskvariant.
Når man prøver å spille Fosse på nytt, burde det egentlig krediteres. Men jeg synes rett og slett han spilles i feil toneart denne gangen. De grepene som er gjort (jeg glemte å nevne en usigelig blass scenografi og kjedelig lys), undergraver teksten og fortellingen mer enn de løfter den. Dessverre, dessverre!