Fortsatt helt sjef

5

KONSERT

Bruce Springsteen

«The River Tour»

Frognerparken

«Are we gonna have a party?» roper den solbrune guden med sitt brede glis utover Frognerparken. «The Boss» gjør det samme han gjorde på Ullevi i Göteborg fem dager tilbake: Han spiller hele «The River»-albumet fra start til slutt. «The Ties That Bind» ljomer utover den lange plassen pakket inn i trær, og vi er fanget i Bruce-himmelen. En fyr bak meg sier «Jeg liker ikke å høre Bruce i albumformat, jeg går bare på konsertene hans».

Følg Dagsavisen på

[ Facebook ]

og

[ Twitter ]

!

Jeg skal være helt ærlig med deg. Jeg har aldri sett Springsteen live, og kan følgelig ikke sammenligne Bruce live, med Bruce live. Jeg var ikke engang født da hans mest bestselgende album noensinne kom til verden og skrev historie i ’84. Men jeg kan sammenligne ham med mye annet jeg har overvært av liveopptredener, og det er herved premisset. Take it or leave it.

For en førstegangsopplever av Bruce live, er det slående hvordan stemmeprakten til Bruce kan trollbinde. Dens timbre er så mangefasettert og innstendig, at det umiddelbart griper tak i meg, når helt inn til hjerterota, og suger meg fast. Dette er ren pathos. Stemmen som runger over Frognerparken er en indeks på levd liv, sårbarhet, men også livsglede og dedikasjon. Og nettopp derfor er det nesten det samme hva vår svært så karismatiske hovedperson skulle ha valgt å trekke fram fra katalogen sin, når han og bandet utviser så overjordisk forseggjort groove og tight samspill som de gjør.

Dramaturgisk er valget om å spille hele «The River» i konsertformat lite å sippe over, når man velger å svi av 1000 spenn på en billett til noe som heter «The River Tour», og ikke en hvilken som helst tilfeldig festival, med dertil hørende spontane konsertvalg. Det er kort mellom topper som «Hungry Heart», «Out In the Street», «The River», «Cadillac Ranch», «I’m a Rocker», «Ramrod» og «Point Blank» – som etter min mening var en av de sterkeste leveringene, blant flere. På «Sherry Darling» er Bruce som seg hør og bør nede og hilser på blodfansen i gropa. Roligere bidrag som «Drive All Night» målbinder intenst og vakkert. «The Price You Pay» er låt nummer 20, men E Street bandet holder trøkket oppe, og imponerer med sine endeløse riffs og soloer.

«Wreck On A Highway» avslutter The River, men Bruce utviser fortsatt en sterk sceneglede og vitalitet, noe som absolutt ikke skal tas for gitt, når du ser ham i forhold til Steven van Zandt, som til tross for stødig og tight musikalsk levering, bare er en krystallkule unna å se ut som en parodi på en spåkone med stiv ansiktsmimikk.

The Boss klemmer til med «Badlands», og en skokk fugler flyr over scenen, som bestilt. Folk klapper takta. Jo da, vi er fortsatt med. «The Professor» Roy Bittan kjører lange piano-riff i loop som en lek, bare for å demonstrere hvor lett denne oppvisningen er.

Hit-karamellene lires av på rad og rekke – som om det skulle vært en belønning for tålmodigheten vår. Bruce viser igjen at han har noe rausere kontakt med publikum enn Bieber på «The Promised Land», og Soozia Tyrell får mer plass til å vise stryker-muskler på folk-rockete og herlig oppbygde «Wrecking Ball». Ikke før på låt nummer 27, «Because The Night» viser Bruce tegn på å være sliten i stemmen. Men det går fort over. Snart er hovedpersonen som gjenfødt og forkynner «Born down in a dead man’s town/ The first kick I took was when I hit the ground/End up like a dog that’s been beat too much/Till you spend half your life just covering up».

Det kan virke noe krevende på publikum at mindre kjente låter fra «The River» kommer sent i settet underveis. På flere av de roligere låtene er praten merkbar, og responsen er for eksempel ikke så stor på introen til «Independence Day», der Bruce forteller om historien bak låta han skrev som 24-25-åring, en av flere om hans far, som han ikke hadde sitt nærmeste forhold til. Men nordmenn er generelt et dårlig publikum. Jeg må spørre en gjeng som snakker høylytt om Justin Bieber under «Point Blank» om de kan gå et annet sted, og jaggu står det ikke en fyr og løser sudoku-bok blant oss i mengden. Med tanke på hvor heldige vi har vært på værfronten, bare dagen etter en kraftig skur, og etter en regnfull Trondheim-konsert, er publikum lite ydmyke.

Samtidig kan en spørre seg hvor lenge er lenge nok for en konsert? Når jeg som publikummer på 30 kjenner på sliten rygg og verkende føtter, mens hovedpersonen på 66 sprudler av vitalitet helt inn i siste minutt, kan man ikke annet enn å bøye seg i gresset. Denne maratonen vant du, Bruce.