LILLEHAMMER: Amerikanerne elsker lister. Så at de rangerer forfattere og bøker overrasker vel få. Og at Nicole Krauss har fast plass på prestisjetunge lister over USAs tjue, eller ti, viktigste unge forfatterne overrasker neppe dem som har lest noen av bøkene hennes.

«Kjærlighetens historie» ble en internasjonal bestselger utgitt i 35 land, og også debuten «Mann går inn i et rom» og den hittil siste «Det store huset» har vunnet gjeve priser. «Hun blir bare bedre og bedre for hver bok. Og den første var kjempegod», skrev en kritiker nylig.

Nå besøker Krauss Litteraturfestivalen på Lillehammer, også kjent som Sigrid Undset-dagene.

- Undset er visst overalt, både på sedlene og på veggene, sier Krauss og lener seg fram for å studere et maleri av den norske nobelprisvinneren i litteratur.

- Jeg forstår jeg blir nødt til å lese noe av henne nå. Og en rekke andre norske forfattere. Det passer bra. Jeg leser nesten bare europeisk litteratur uansett, sier Krauss til Dagsavisen.

Leserens empati

Hun har et pasjonert forhold til litteratur selv til forfatter å være. Leser mer enn hun skriver, og lar gjerne forfattere være hovedpersoner i bøkene sine.

- Alle bøkene mine handler om våre bestrebelser for å kommunisere. Om hvor sterkt ønsket om å nå ut er. Derfor er det naturlig at mange av dem jeg skriver om, også er forfattere. De strever daglig med disse spørsmålene, med å nå igjennom, sier Krauss.

Ikke dermed sagt at det forfatterne sier i bøkene hennes nødvendigvis reflekterer Krauss‘ tanker.

- En forfatter i «Det store huset» skriver for å holde folk på avstand, men frykter at det hun driver med er vampyrvirksomhet, altså at hun suger livet ut av dem hun skriver om. Jeg ser det motsatt. For å skrive kreves enorm empati. For å lese også. Man går rett inn i noens liv på den mest nærgående og intime måte, sier Krauss.

Ny vei etter tap

Et annet gjennomgripende tema i bøkene hennes, er tap. I «Mann går inn i et rom» har hovedpersonen tapt hukommelsen, alle minner fra de siste 24 årene. I «Kjærlighetens historie» er en av hovedpersonene en gammel mann som tapte sin store kjærlighet og kontakten med sin sønn på grunn av krigen. Og tittelen «Det store huset» viser til fortellingen om at jødene bestemte seg for å lage et hus av ånd i stedet for av stein da det viktigste templet deres ble ødelagt, tapt for framtida.

- Menneskets enorme evner til å skape seg et nytt liv når alt rundt faller i grus, rører og imponerer meg. Holocaust er et kraftfullt eksempel på det, kanskje det mest kraftfulle. Derfor vender jeg alltid tilbake til det. Ikke for å skrive eksplisitt om lidelsen, men for å vise fram hvordan folk fortsatte etterpå. Eller, ikke fortsatte som før. De fant en ny vei. Skapte sine egne liv, på nytt.

Formbare minner

Noe vi alle selvsagt gjør, uavhengig av store tap.

- Minnet er en formbar ting. Jeg liker det. Vi er mer enn summen av arv og miljø, for vi kan selv være med på å påvirke hvordan vi vil påvirkes, hva vi vil ta med oss av minner og hvordan vi vil bearbeide disse.

Likevel er Krauss opptatt av det kollektive minnet, det et helt folk kan bære med seg.

- Jeg er amerikansk, men fikk nok heller en jødisk oppvekst. Stedene var ikke permanente. Et hjem var bare et flyktig oppholdsrom, før man skulle videre. Det er en typisk jødisk erfaring, noe som ligger i oss som folk etter tusenvis av år på flukt, eller klare for flukt. Klart det påvirker psyken vår. Det påvirker definitivt meg. At for eksempel mange av dere nordmenn kan telle generasjon etter generasjon bakover og vite hvor alle kommer fra, gjør nok også noe med dere.

Jødisk tvil

Jødiskheten gjør seg også andre utslag i Krauss‘ bøker, tror hun.

- Ambivalensen! Tvilen, usikkerheten. Dette at alt, absolutt alt, må snus og vendes på og stilles spørsmål ved. Slik holder vi på. Og slik er jeg. Skriver for å utforske alle gråsonene. For å unnslippe mitt eget liv. Ett liv er ikke nok. Det blir som å lese. Gjennom bøkene får leseren leve mange liv. Det er litteraturens store styrke.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no