Kultur

Forteller Astrid Lindgrens liv

Hun har fingeren borti mye av det som handler om Astrid Lindgren i Norge, og har skrevet en helt ny biografi. Samtidig sørger Agnes-Margrethe Bjorvand for at Pippi ikke forblir «negerprinsesse».

Bilde 1 av 2

– Pippi Langstrømpe og pappaen er nå blitt «sydhavsprinsesse» og «sydhavskonge» i stedet for «negerprinsesse» og «negerkonge», sier Agnes-Margrethe Bjorvand til Dagsavisen.

Hun er barnebokforsker ved Universitetet i Agder, og har nettopp skrevet en ny biografi om Astrid Lindgren for barn. Samtidig er hun en av dem som kjenner Astrid Lindgrens liv og forfatterskap aller best i Norge, og aktuell som oversetter av flere nye bøker av og om henne, inkludert danske Jens Andersens biografi «Denne dagen, et liv».

LES OGSÅ: Sterkt personlig, uredigert Lindgren

«Neger-» blir «sydhavs-»

Dessuten nyoversettelsen av Pippi Langstrømpe-bøkene, i anledning 70-årsjubileet for at de først ble gitt ut. Agnes-Margrethe Bjorvands nye versjon følger originalen langt tettere enn tidligere utgaver, hvor oversetter ofte tok seg store friheter til å både kutte og føye til. Selv om ett mye omdiskutert ord altså er endret:

– Jeg har et litt ambivalent forhold til utskiftningen, selv om jeg valgte å følge Lindgren-familiens anbefaling om å bytte fra «neger-» til «sydhavs-». Som litteraturmenneske vil jeg ideelt sett bevare teksten som den var i den historiske konteksten den kom ut. Samtidig har begrepet åpenbart endret betydning siden 1940-tallet. Et ord som da kun var en nøytral samlebetegnelse for alle mennesker med mørk hud, betyr noe helt annet nå. Lindgrens poeng var at Pippis opplevelser på Kurrekurreduttøya skulle være eksotiske. Hun ønsket selvsagt aldri å støte noen. Var det noen som ikke hadde et rasistisk gen i hele kroppen, så var det Astrid Lindgren, og Pippi, sier Bjorvand.

LES OGSÅ: Den ensomme Astrid Lindgren

Luktet Bakkebygrenda

Hun skrev om Pippi og Ronja Røverdatter, to av Lindgrens sterke jenter, i hovedoppgaven sin i nordisk ved Universitetet i Oslo. Og ble raskt hektet på videre akademisk arbeid med et forfatterskap hun hadde elsket siden hun som treåring fikk «Jul i Bakkebygrenda» i førjulsgave, og kunne lukte pepperkaker og pakkeforseglingslakk ut av boksidene.

– Lindgrens forfatterskap er enormt, på over hundre bøker. Bøkene handler om allmenngyldige temaer. Om sånt man lever med hele livet, men ser ulikt på avhengig av livsfase. Samtidig har jeg alltid vært interessert i personen Lindgren, sier Bjorvand.

Liv og verk, sammen

Selv om hun studerte på den tida hvor man på universitetet fikk forelest at verket må ses helt uavhengig av forfatterens liv. Da forfatteren ble erklært død.

– Det nytter ikke med Lindgren! Liv og verk er så sammenvevd. Hun var et utrolig modig menneske, som ga stemme til de i samfunnet som ikke hadde en. Barn, flyktninger, dyr – de som trengte at noen snakket for dem. Selv om det siste hun ønsket var å bli idolisert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke bare lykke

Biografien «Astrid Lindgren» har barn i barneskolealder som hovedmålgruppe. Agnes-Margrethe Bjorvand har skrevet korte tekster som følger Lindgrens liv kronologisk, og supplert med sitater av Lindgren selv, og «Vet du hva?»-faktaopplysninger à la Tjorven. Lisa Aisato har illustrert, sartsterke akvareller som fanger både Astrid Lindgren og figurene hennes.

– Det fins nesten ingen biografi om Astrid Lindgren for barn som forteller om hele livet hennes. De fleste fokuserer kun på den lykkelige barndommen. Men hun hadde et sammensatt liv, hvor mye slett ikke var så positivt. Mannen var utro, og alkoholiker. Hun kjempet mot vold. Skriver om ensomhet. Det er vanskelige tema. Samtidig som det også er en del ting som barn i dag er mer vant med enn på hennes tid. At man kan få barn utenfor ekteskap, for eksempel, slik hun gjorde som nittenåring.

LES OGSÅ: Lindgrens krigsrapport

For samtidslitteraturen

Likevel, selv om hun har viet mye av sitt akademiske liv til Astrid Lindgren, vil Agnes-Margrethe Bjorvand også slå et slag for samtidslitteraturen:

– Det er åpenbart viktig med kulturarv. Barn må kjenne Karius og Baktus, Knerten og Teskjekjerringa. Klassikerne. Men som litteraturformidler mener jeg også at barn har krav på samtidslitteratur. Og deres samtid strekker seg ikke så langt tilbake i tid. Alle som jobber med barn i barnehager og skoler, må sette seg inn i nyere bøker, de som gis ut nå. Klassikerne – Lindgren og Egner, Prøysen og Vestly – får barna uansett med seg. Så jeg sier ja takk, begge deler. Som Ole Brumm.

LES OGSÅ: Koselige rampestreker

Mer fra Dagsavisen