Annonse
Adelheid Seyfarths nyeste roman, «Den hvite elgen», handler om by og land, om klasse og arbeidsliv. For hvorfor er det egentlig så uventet for en gravemaskinfører som bygger veier på korttidskontrakt å begynne å spille fiolin?

Forsvarer hvite arbeiderklassemenn

I Adelheid Seyfarths nye bok jobber arbeidsfolk lange skift for dårlig lønn, med livsfarlige oppgaver som sliter på helsa. Når høyt utdanna middelklassefolk prøver å gjøre arbeiderklassens menn til rasister, blir hun opprørt.

Annonse
Kultur

 

– Jeg er en svart kvinne med høy utdannelse. Forfatter av psykologiske romaner. Men jeg går gjerne i strupen på dem som prøver å redusere den hvite arbeiderklassemannen. Som prøver å hekte samfunnets problemer, særlig rasismen, på ham. Jeg har aldri hatt problemer med hvite arbeiderklassemenn. Aldri blitt utsatt for noe rasistisk fra den kanten. Fra den øvre middelklassen, derimot ... sier Adelheid Seyfarth til Dagsavisen.

Les også: – Kan miste legitimitet

Overklassens rasisme

Hennes splitter nye roman, som kommer ut til uka, heter «Den hvite elgen». Den handler om Robert, som bor på Finnskogen. Når jobber med å lage veier, for eksempel rundt Oslo. Han sitter i time etter time og graver hull med mangetonns maskiner. Puster asfaltstøv og annet støv, og sover dårlig i kummerlige brakker. Når han har jobb. Ofte har han ikke det, selv om han er flink.

– Robert er en mann av den typen som kan kalle slike som meg for «svarting». Men han har aldri har ment noe vondt med ordet. For ham er det rent beskrivende. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fattig betyr ikke snill

Ikke dermed sagt at alle arbeidere alltid er snille.

– Selvsagt fins det rasister blant hvite arbeiderklassemenn også. Rasismen er overalt. Jeg ønsker ikke å romantisere og forherlige arbeiderklassen. Det er heller ikke sånn at man blir snill av å ha det vanskelig, av å ha dårlig økonomi og lav status. Men å hekte rasismen spesifikt på arbeiderklassemenn blir grunnleggende feil, sier Adelheid Seyfarth.

Hundset på togstasjonen

Særlig etter at Hillary Clinton tapte valget i USA, for en motstander med svært grumsete holdninger overfor alle som ikke ser ut som ham selv, har det vært flust av kommentatorer som nærmest drar likhetstegn mellom arbeidere og rasister, siden begge grupper fantes blant Trumps velgerskare. Også her hjemme ligger lignende tankegods høyt oppe i dagen, ikke minst i debatten om «svenske tilstander».

– Vi har strukturell og institusjonell rasisme her i landet. Ta alle årene jeg gruet meg for å ta toget fra Kongsvinger inn til Oslo, for jeg visste at idet jeg gikk av, ville jeg bli plukket opp av vektere for «en liten samtale». Selv om jeg kom i min tantes avlagte anorakk, så norsk som noen. Jeg ble hundset med fordi jeg har brun hud. Men det handler om strukturer og system, ikke om individuelle hvite arbeiderklassemenn!

Folka bak utseendet

«Den hvite elgen» er Adelheid Seyfarths fjerde roman. Hun brakdebuterte i 2005, med «Fars hus». Fortellingen om å være den eneste brunhudede ungen på Finnskogen fikk eventyrlig gode kritikker. I «Misjonærene» fra 2008 opplever en norsk mann kultursjokk i Afrika, mens «40 kalde bak månen» fra 2010 er lagt til samme miljø som «Den hvite elgen». Sentralt i alle bøkene, er en bevissthet om klasse, samt tanker om konflikten mellom by og land.

– Min nydelige, 70-årige venninne, som er psykolog, sa at «Den hvite elgen» er like mye en psykologisk roman som en arbeiderroman. Det er jo ikke sånn at om hovedpersonen er arbeider, så må det være en arbeiderroman. Det blir som at en roman med en svart hovedperson alltid regnes som en roman om og for svarte, «om de svartes situasjon». Men – hold deg fast – både arbeidere og svarte har et sjelsliv! Det fins noe der, under den oransje refleksvesten. Under den svarte huden. Et menneske som også stiller seg spørsmål ved hva det vil si å leve, sier hun.

Les også: Synger gamle arbeidersanger

Finkultur for få

Graveren Robert gjør seg mange tanker om dette. Han dras mot naturen. Snakker med trærne, bader i kulpen. Da elgkua han følger spesielt nedkommer med en helt hvit kalv, er han usikker på hvordan han skal forholde seg til det. Er det et tegn på noe? Da han kort tid etter finner en fiolin noen har lagt igjen ved hullet han graver, endres livet hans på uventede måter. Ikke minst gjennom kunsten. Ønsket om musikk.

– Fiolinen viser fram hvor avsindig lang veien til den type kultur er for arbeiderklassen. Vi diskuterer frafall i barneidretten. Men idrett er nå en ting. Hva med dem som aldri ville tatt i en fiolin, bare på grunn av klassen de tilhører? spør Adelheid Seyfarth.

Hun savner arbeiderklassens fokus på solidaritet.

– Samfunnet er ikke tilrettelagt for arbeiderklassen. I den grad det noen gang har vært det, har vi tatt to steg tilbake nå. Før var veien til å identifisere seg med arbeiderklassen veldig kort. Nå har begrepet solidaritet, som ble holdt i hevd av og ga selvrespekt til arbeiderklassen, forsvunnet. Penger og økonomisk selvstendighet gir selvsagt også selvrespekt. Men klassetilhørighet er like viktig. For selv om vi ikke lenger snakker om klasser, er de ikke forsvunnet. Arbeiderklassen er der, bare uten solidaritetstanken. Vi må tørre å bruke klassespråk igjen.

Et annet tema, i «Den hvite elgen» som i resten av Adelheid Seyfarths bøker, er skillet mellom by og land.

– I byen må man selv vise fram hvem man er. I Norge har mye litteratur som handler om det motsatte, om å være fanget på bygda, om hvor kvelende det er på små steder der alle kjenner deg og familien du er av. Men det ligger også mye trygghet i det, mye identitet. Der jeg vokste opp og har flyttet tilbake til, på Finnskogen, sier mange at de aldri i livet ville bodd i byen, ikke om de fikk en million. Det handler om tilhørighet, sier hun.

Les også: Samles på valen

Rasismefri skolegang

Og, apropos rasisme: Ifølge Adelheid Seyfarth er ikke bygdefolk noe verre enn byfolk på den fronten, like lite som hvite arbeiderklassemenn er verre enn middelklassefolk.

– Ikke kom til meg og fortell meg at folk på landet er mer rasistiske enn folk i byen! Gjennom alle mine år på skole ble jeg aldri mobba for hudfarge. For andre ting, absolutt. Men hudfarge, nei. Og dette var ikke spesielt snille barn. Men å ta meg for fargen var det ingen som tenkte på. Det er interessant at man i fullt alvor tar bort at Pippi Langstømpes pappa var «negerkonge», fra bøker jeg elsket. Samtidig forsvinner ord som «solidaritet», som dekker noe vi heller burde tatt vare på. Det sier noe om språk og makt og klasse som interesserer meg, og som jeg utforsker i «Den hvite elgen», sier hun.

Portrett: Kamerat Moxnes

Annonse