Annonse
Teknologi møter dystopi i utstillingen «Concrete island»: Henrik Olai Kaarstein, Sandra Vaka Olsen og Ilija Wyller (til høyre) er tre av de syv kunstnerne som gallerist Christian Torp (nummer to fra venstre) har invitert til å stille ut i det tidligere kabeltårnet til STK på Økern.

Forfall og framtid i Økerns nye kunsttårn

Hva gjør du når fremtidsoptimismen for lengst er begravet og bare minnene om arbeiderklassens velferdsstat er igjen?

Annonse
Kultur

 

Jo, da trår likegyldigheten og ramponeringslysten inn. I hvert fall hvis vi skal tro kunstneren Ivan Galuzin, en av de sentrale kunstnerstemmene med (russisk) innvandrerbakgrunn som har preget tida etter årtusenskiftet.

Tidligere har han tematisert forfallet ved å finne og ta i bruk det kommersielle samfunnets restlokaler. Nå er han med på en utstilling, «Concrete island», som forsøker å gi dystopien og sivilisasjonssammenbruddet en visuell fortolkning. I hans tekst, som følger utstillingen i det gamle STK-tårnet på Økern, regner det champagneglass, og etter hvert -flasker, fra toppen av tårnet mot Volvoene og Jaguarene som står parkert rundt tårnets fot.

Slik er det blitt: Når produksjonsarbeiderne ved Standard Telefon og Kabelfabrikk, STK, i Kabelgata på Nordre Økern har forsvunnet, har servicearbeiderne i bilverkstedene rykket inn. Kabelproduksjonen i Østkantens landemerke, kabeltårnet i parallellgaten Tårngata, ble nedlagt i 1992. Nå er planene at tårnet, som etter sigende ruver like høyt som Holmenkollbakken, skal fylles med kulturproduksjon. I disse statsbudsjett-tider (det legges frem torsdag) skal kulturnæring være den nye løsningen. Det fremstår mer som en «Quick fix», glasur til en næringsfattig kake.

Mens vi venter på at eiendomsutviklernes vidløftige planer for kabeltårnet skal bli en realitet, gir utstillingen «Concrete island» en gyllen anledning til å oppleve tårnets innside. Utsikten fra toppen av det 62 meter høye bygget er spektakulær (høyden er hentet fra en utfyllende artikkel på Wikipedia, mens galleristen mener tårnet er 80 meter høyt). Tårnet ble bygget i 1962, det har bare 11 etasjer, men til gjengjeld er takhøyden opptil åtte meter. Her ble det produsert PEX, tverrbundet polyetylen kabel, et nytt produkt som STK var blant de første til å introdusere i Europa. Nå er teknologibedriften som bidro til og preget etterkrigstidens fremskrittsoptimisme for lengst forsvunnet. I stedet har Ivan Galuzin rykket inn i tiende etasje med sin dystopi, en forsøksvis fremstilling av en forloren kunstsamlers hjem. Interiøret er herpet og nedslitt, kunstverkene er fragmenterte.

Heisturen opp virker risikabel. Men den er verdt turen, for fra lokalet i 11. etasje er utsikten fantastisk. Du ser fra langt ut i Oslofjorden via Holmenkollen og Tryvann til Gjelleråsen og Østmarka. Men kunsten som fyller de to øverste og de fire nederste etasjene er av et helt annet slag. De sju kunstnerne spenner fra dystopisk installasjonskunst via eksperimentelt foto til materialaktiviserende skulptur og maleri. Marthe Ramm Fortun; Ivan Galuzin; Sebastian Helling; Steinar Haga Kristensen; Henrik Olai Kaarstein; Sandra Vaka Olsen og Ilija Wyller tilhører kunstnerfamiliens yngre del. Flere er ganske ferske ut av kunstakademiene, mens eldstemann Helling fyller 42 år i år.

017_kunst_126x

Ilija Wyllers maleri «Perlieu (Bob)» fører en «samtale» med Steinar Haga Kristensens maleri i etasjen under. I samme etasje viser hun også skulpturen «Laurelly bay». Foto: Mimsy Møller

«Det går et gufs gjennom hele tårnet, nedenfra og opp. Det måler sin høyde med hoppbakken i vest, mens lyset renner ut i fjorden, nedover åssidene. Fra denne høyden ser det ut som om alt fungerer i byen.» Slik starter Galuzins tekst, der hans alter ego sammen med «Marthe» etter hvert kaster champagneflasker på bilene ved tårnets fot. Slik ender teksten: «Vi er bare gjester her, sa jeg til Marthe. Ja, det stemmer, la oss gjøre det beste ut av det. Når dette er ferdig, så kommer vi aldri til å komme tilbake hit. Nå kan vi ta over dette tårnet og alt som følger med utsikten. La oss gjøre det slik at ingen kan tenke på tårnet igjen uten å tenke på oss. Vi, som er her, vi innbiller oss en rett til å sette preg på omgivelsene. Men vi er narrer som blir narret.» Ja, ta over tårnet har de sju kunstnerne virkelig gjort. Tekstens «Marthe» er Marthe Ramm Fortun. Hun leverer utstillingens mest symboltunge verk, en installasjon med dynetrekk og laken i byggets kjeller. Hun har malt og skrevet tekster på dem, og tankene sendes av gårde til mellom- og etterkrigstidens store utbygginger i Oslo. Vi transporteres tilbake til vaskekjellerne fra Gerhardsen-epokens sosiale boligbygging. En fuktig undergrunn som sakte underminerer velferdssamfunnets sikkerhetsnett? For hva skjer når produksjonen forsvinner og de solidariske verdiene forvitrer i et herværende, selvsentrert samfunn?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utstillingen «Concrete island» spenner vidt innenfor en begrenset tematikk. Fra Ilija Wyllers nøye lyssatte og fjerne maleri- og skulpturinstallasjon i tredje etasje (bare tilgjengelig via en smal og mørk vindeltrapp), via Steinar Haga Kristensens gigantiske futuristinspirerte maleri, til Galuzins tekstlige og maleriske hint til det modernistiske ikonet, Brancusi-skulpturen «Mademoiselle Pogany» (den som finansmannen og kunstsamleren Christen Sveaas førte lange rettssaker om), går det en linje fra fremtidstroen til dystopien. Galuzin er den mest uttalte og direkte dystopisten, ikke minst med sitt maleri rett innenfor inngangen der den tykke malingen har krakelert og ligger strødd på gulvet i tykke flak.

017_kunst_090x

Ivan Galuzins maleri «Sick skin (Hubba Bubba)» møter deg innenfor inngangen i det gamle kabeltårnet. Foto: Mimsy Møller

Sebastian Helling og Henrik Olai Kaarstein presenterer sine personlige og fine versjoner av kjente, modernistiske strategier. Ved inngangsdøren minner førstnevntes «decollage», et verk satt sammen av sønderrevne plakater, oss om forbrukssamfunnets evige jag, mens Kaarsteins maleriske materialeksperimenter bringer oss til krisetidens behov for å bruke det som er tilgjengelig for beskyttelse. Sandra Vaka Olsens fotografier er fargemessige odysseer, en utforskning av de fysiske forandringene som skjer når et skjermbilde manipuleres og avfotograferes gang etter gang. I hennes største verk bruker hun flytende epoxy for virkelig å understreke bildenes flytende karakter. Hun er en kunstner det er lurt å følge med på, og som har utviklet et særegent uttrykk som er verdt et studium.

Utstillingens tematiske utgangspunkt er den britiske science fiction-forfatteren JG Ballards roman «Concrete island» (1974), en moderne versjon av «Robinson Crusoe». Det er når katastrofen rammer at dystopien blir realitet. Hvordan du ville greid deg i Ballards scenario kan du tenke over i det høye betongtårnets indre irrganger. Etter et besøk på utstillingen er jeg usikker på om det er arkitekturen eller kunsten som gjorde størst inntrykk. Begge deler er uansett dypt fascinerende.

Utstillingen «Concrete island» er bare åpen i helgene, lørdag og søndag 12–16 eller etter avtale med gallerist Christian Torp.

Annonse