Annonse
Dette bildet er fra familien til Gjertrud Jynges samling. Barna på bildet er fra Rostad barnehjem. FOTO: WALNUM-FAMILIENS PRIVATE SAMLING

Forestillinger om familier

Finn Schau ble forbløffet da han leste i fars dagbok. Gjertrud Jynge arvet en vegg med familiebilder fra farmor. Bente Børsum har spilt 200 forestillinger om mor. De har alle fordypet seg i egne familier. Hvorfor?

Annonse
Kultur

- Jeg tenkte at han må være mer enn en pappa som kommer og går, sier skuespiller Finn Schau. Han var bare 14 år da han i smug leste farens dagbok.

- Det jeg leste var så dramatisk. Herregud, det var så nøkternt skrevet. Det strakte seg bare fra 8. april 1940 til 30. oktober samme år. Jeg tenkte: Har han tause, rare, umeddelsomme faren min opplevd dette? Jeg måtte holde tett om det jeg hadde lest, men etter den dagen ble han nærmest mytisk for meg, sier Schau.

 

Teateraktuelle

- Jeg hørte at farmor var stolt av sin bestefar. Etter hvert skjønte jeg at det han drev med er et ganske mørkt kapittel i vår historie. Jeg tror man er nødt til å lære om de mørke delene av sin historie for å kunne gå videre, sier skuespiller Gjertrud Jynge.

Henholdsvis neste uke og denne helga skal Finn Schau og Gjertrud Jynge ha premiere på hver sin forestilling som handler om deres egne familiehistorier, på henholdsvis Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Spørsmålet om man vil vite alt har dukket opp. Men der stopper kanskje likhetene mellom prosjektene.

Schau fant sin fars dagbok som 14-åring, og har intervjuet den høyt dekorerte krigshelten, Øivind Schau, om hele livet hans, før han døde.

Jynge arvet en rekke familiebilder fra farmoren sin da hun døde, og fattet interesse for tippoldefaren Jakob Walnums historie. Walnum grunnla i 1897 Forening til omstreifervæsenets modarbeidelse, som kaltes Den norske omstreifermisjon. Og misjonen var å kristne tatere. Som Walnum selv skal ha formulert det, skulle de gjennom barnehjem og arbeidsleire: «skape fasthet i deres karakter og vekke lyst og trang til et rolig liv og forstå arbeidets velsignelse».

Les Dagsavisens anmeldelse av "Frå landevegen" her

Mens Jynge ser på hvordan tippoldefaren kunne bli en av nøkkelpersonene i en mørk del av norsk historie, ser Schau på sin far, foreldre-barn relasjon, og hva som egentlig har foregått i hodet til mannen som holdt sterke opplevelser fra andre verdenskrig inni seg.

3555328.jpg

Dagsavisen møter Finn Schau på Den gamle major på Majorstua, et sted faren hans skal ha satt pris på. FOTO: HELLE GANNESTAD

 

Vil vi vite alt?

Er vi blitt et mer tilbakeskuende folk? Vi ser i hvert fall en rekke eksempler på at forfattere velger å skrive bøker med utgangspunkt i egne forfedre. På TV ser vi mer eller mindre kjente fjes jakte på sin egen familiehistorie, og slektsforskning er blitt merkbart populært.

Ideen om å lage en forestilling om sin far modnet etter at Finn Schau hadde pratet med skuespiller Bente Børsum. Hun har i flere år spilt «Forestillingen om min mor», som er en forestilling om moren som var motstandskvinne under andre verdenskrig.

- Det er vel kanskje ikke noe nytt at man tar utgangspunkt i foreldrene sine, eller familiehistorien sin? Har man ikke gjort det gjennom hele litteraturhistorien, spør Schau.

- Hva vet vi om foreldrene våre? Vil vi vite alt? For meg er dette en slags forskning i de spørsmålene, sier han.

- Hvis vi skal se dette som en trend, så tror jeg kanskje at det kan henge sammen med tida, og at vi begynner å få en avstand i tid fra enkelte ting som har skjedd. Farmor var stolt av sin bestefar. Det er vanskelig for meg å være det. Men kanskje fordi det har gått så lang tid kan et tippoldebarn snakke om denne historien mer objektivt, uten å forsvare, sier Jynge.

 

Vestkantfrue

- Barndommen min er på en måte der. Men jeg husker ikke så mye av den. Kanskje har jeg lagt lokk på en del. Men jeg husker veldig godt alenefølelsen under krigen. Jeg følte meg veldig forlatt av mor og far. Og jeg husker gleden da mor kom hjem, sier Bente Børsum.

Hun har siden 2007 turnert med forestillingen om moren sin, Lise Børsum, som før andre verdenskrig var en legefrue på Oslos beste vestkant. Ved en tilfeldighet ble Lise Børsum en del av motstandsbevegelsen, noe som skulle før til at hun ble arrestert, torturert og sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

3555332.jpg

Bente Børsum har spilt forestillingen om sin mor i sju år. Og hun vil ikke slutte. FOTO: HILDE UNOSEN

 

Forlot familien

To år senere kom Lise Børsum tilbake til familien sin. Da hadde Bente Børsum bodd hos en annen familie på landet. Hun ble sendt dit da det var lite mat i byen.

- Jeg var så glad for å få mamma tilbake. Jeg satt på fanget, og slapp henne aldri, sier Børsum.

Men det hadde skjedd noe med moren hennes. Et sterkt sosialt engasjement var vekket, og hun ble del av Nasjonalt hjelpefond, som skulle hjelpe folk etter krigen.

- Hun klarte ikke å vende tilbake til livet på Volvat. Hun forlot familien. Faren min, broren min og jeg bodde sammen, sier Bente Børsum.

- På en måte forlot hun meg for andre gang. Jeg kunne blitt aggressiv, men jeg ble ikke det. Jeg har alltid hatt et nært forhold til mamma, og hun ble mitt fristed. Hun kjøpte en gammel invasjonspram og lagde en husbåt av den. Det ble mitt sommerparadis. Det var godt å komme til mor, sier Børsum.

Lise Børsum skrev brev til faren til Bente om det hun hadde opplevd i leiren. Det skulle bli en bok, «Fange i Ravensbrück».

3555327.jpg

Bente Børsum sammen med sin mor Lise Børsum. FOTO: PRIVAT

 

Sognepresten

Gjertrud Louise Jynge er oppkalt etter farmor Gjertrud og oldemor Louise. Da farmoren døde arvet hun en hel vegg med familiebilder, inkludert bilder av Jakob Walnum, sognepresten som ivret for å kristne tatere.

- Selv om dette er nær familie, så visste jeg lite om det. Jeg tror folk vet lite om hva som har skjedd, og vi er nødt til å lære om dette, sier Jynge.

- På den ene siden er overgrepene mot taterne, og på den andre siden er ønsket om å gjøre noe godt som blir så galt. Fallet fra å være en storhet til hvordan man ser på ham i ettertid, fascinerer meg. Han fikk St. Olavsorden, prosjektet ble støttet av Stortinget, og han er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund. Det slår meg at det har skjedd utrolig mye i løpet av de siste hundre årene, sier Jynge. Hun ønsker ikke å gjøre det lett for seg selv.

- Men jeg vil gå inn i historien og forsøke å forstå hva min tippoldefar tenkte og hvordan kunne det gå som det gikk. Er det noe i det tankegodset som fortsatt lever i dag, spør Jynge.

Etter at hun begynte å jobbe med stykket, er hun blitt mer bevisst på hvordan Walnums tankegods i en grad lever videre i dag.

- Vi så det med drosjesjåføren som mistet jobb på grunn av sin bakgrunn. Vi ser hvordan taternes historie er usynliggjort i et nytt bokverk for skolen.

 

Kamp mot vantroen

Hun står midt i et omfattende researcharbeid og bruker bibliotekene for alt de er verdt.

- Jeg har blant annet funnet fram et skrift Walnum skrev i 1881, «Kirkens kamp mot den moderne vantro». Han skrev at den moderne vantroen, som sprer seg som surdeig, består i at den menneskelige tanken står over troen. Og er det ikke nettopp det som har skjedd? Det var en tapt kamp for ham. I løpet av de hundre årene vi har kastet ut kirka, er det blitt en religiøs lengsel som vi merker i dag. Vi vet ikke helt hvor vi skal gå med den nå, sier Jynge.

Stykket Jynge skal sette opp har fått navnet «Frå landevegen», etter navnet til månedsmagasinet misjonen ga ut.

- I det første nummeret skisserer Walnum arbeidet for misjonen. De skulle bygge barnehjem for taterbarn og arbeidsleir for voksne. Han skulle få dem til å slutte å være tatere, ut fra en tankegang om at dette var til hjelp for dem, sier Jynge.

Gjertrud Jynge

Gjertrud Jynge er klar med sin forestilling i april på Scene 3 ved Det Norske Teatret. FOTO: HILDE UNOSEN

 

Schaus plass

Ved bordet i Den gamle major, puben som en gang var blant Majorstuas bruneste, trekker Schau opp teaterprogrammet til Nationaltheatret for våren 2015. Han blar opp på sidene som omtaler «Grevlingens time. Om Finn og far». Grevlingens time er et uttrykk som beskriver tida mellom halv tre og halv fire om natta. Det er da grevlingen er mest aktiv, og det er også da vår kroppstemperatur er som lavest når vi sover, sies det. Finn Schau så en grevling akkurat i dette tidsrommet da faren døde.

Når forestillingen har premiere 23. april er det ti år siden.

- Jeg husker vi kjørte hjem fra sykehuset og den ene sønnen min sa: «Jeg lurer på hvem som er verdens morsomste 90-åring nå», sier Schau.

En stund vurderte han «Schaus plass» som tittel på stykket.

- Far bodde i Bygdøy allé og nærmeste restaurant var Village Tandoori. Den het noe annet da, men fatter‘n kalte den bare «Bula». Han hadde sitt eget bord rett innafor døra der. Når folk kom og ville sitte der, fikk de beskjed om at det var Schaus plass, og at de måtte flytte seg hvis han kom. De fulgte ham hjem hvis han fikk for mye å drikke. Han var veldig glad i dem.

3555326.jpg

I disse husene kunne taterfamilier forplikte seg til å bo og arbeide i fem år. Dersom de brøt bindingstida ville de bli fratatt sine barn. I midten av bildet står Jakob Walnum. FOTO: WALNUMFAMILIENS PRIVATE SAMLING

 

En annerledes far

Selv om utgangspunktet for forestillingen om Finn Schaus far var de dramatiske krigshistoriene, vil Schau at forestillingen skal handle om mer enn krigen.

- Far ble 90 år gammel, og krigen varte bare i fem år. Jeg måtte dra ting ut av ham. Kona mi intervjuet ham hjemme i stua, og vi tok for oss barndom, speideren, hvalfangst, sjøkrigsskole, krigen og freden. Men hva som rørte seg inni huet til den mannen ... Foreldre har gjort noe for å lage deg. De må ha pult. Det vil vi jo gjerne ikke høre om, men de har hatt sitt samliv, vært forelsket, hatt drømmer. De forteller oss ikke alt, sier Schau.

Han har timevis med opptak fra intervjuet med sin far.

- Jeg spurte ham om han var redd for å dø. Han sa «Nei. Men jeg har ikke noe lyst. Jeg er så nysgjerrig, og da får jeg ikke vite hva som skjer i overmorgen». Jeg lurte på om det egentlig var sant. Vi velger bort det vi ikke vil si til sine barn for å skåne dem, sier Schau.

Han ser likhetstrekk mellom seg selv og sin far når han ser seg i speilet. Men han er en annerledes far enn hans far var.

- Jeg er skuespiller. Han var militær. Det sier jeg selv at det er en annen åpenhet, sier Schau.

 

Brevet

Faren hans var om bord på den første båten som ble torpedert i Normandie. Han lå og fløt i vannet før han ble plukket opp av en fiskeskøyte.

- I innerlomma hadde han en lommebok som var helt intakt. Den inneholdt identitetspapirer, og et brev fra min mor. Da var de nyforlovet. Kristopher, sønnen min, har den lommeboka. Det er ingen av oss som har lest brevet. Antakelig er det et kjærlighetsbrev. Kanskje er det bare «Håper du kommer fort tilbake. Husk å ta med deg to liter melk». Eller kanskje er det intime detaljer om hva hun lengter etter. Men jeg tror ikke jeg skal se det, sier Schau.

 

Mor og datter

På veggen i gangen i loftsleiligheten til Bente Børsum er det rammet inn en kollasj av bilder. Her er flere bilder av Lise Børsum, som ung og som eldre.

Bente og Lise Børsum hadde et godt datter-mor forhold. Selv om Bente fikk kjeft av og til, fikk hun alltid vite hvorfor. Lise så alltid de menneskelige sidene i saker, forteller Bente. Men hun tror ikke på mødre som hevder de er bestevenner med datteren sin.

- Et mor-datter-forhold er noe helt annet enn et nært vennskap. Jeg vet at mor gikk i terapi og skrev en dagbok. Jeg fant den etter hun døde. Den var rar og opphakket. Der var det nok en Lisemor som hadde en side vi aldri fikk se. Hvor åpen hun var med andre, vet jeg ikke, sier Børsum. Hun beskriver moren som ungdommelig og pen.

- Jeg synes ikke jeg trenger å vite alt. For meg er hun Lisemoren min, som jeg kalte henne. Og det forholdet vi hadde var dét det var. Hun gikk jo i terapi, så hun har jo hatt noen problemer. Hun hadde sine sider som ikke jeg vet noe om. Har ikke alle mødre det da?

 

Om historien

Bente Børsum har spilt forestillingen om moren sin over 200 ganger etter premieren i 2007. Fortsatt spiller hun monologen, og får reaksjoner fra publikum som blir grepet av morens historie. Hun håper at neste år, da det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt, kan bli et år der hun fortsetter å fortelle morens historie.

- Jeg vil påpeke hva som kan skje når vi lar slike krefter få lov til å leve. Fascismen dukker opp med ulike fortegn i hele verden. Vi må fortelle historien om igjen og om igjen.

Hun sitter i styret for Hvite busser og har reist med 15-16-åringer for å formidle grusomhetene i konsentrasjonsleirene.

- Det er særlig jentene som henvender seg til meg etterpå. Det er mange som sier at det gjorde noe med dem, sier hun.

- Blir det sterkere, tror du, av at du har en personlig inngang i historien?

- Det kan godt tenkes. For det blir jo veldig personlig og åpent, nakent. Det er derfor folk spør meg om hvordan jeg orker dette. Men for min del så er jeg på jobb, sier Børsum.

 

De mørke kapitlene

- Jeg tror det er lurt å være bevisst sin nære historie, så vi ikke gjør feilene om igjen. Nå er det flere som snakker om de mer mørke sidene av historien, som Ida Jackson og Marte Michelet. Det vi ikke er stolte av. Forsoning kan vi ikke møte uten å se på mørket, sier Gjertrud Jynge.

Etter hvert som hun har jobbet med stykket sitt, er hun blitt mer interessert i de store trekkene i historien, ikke bare selve familieperspektivet.

- Men det er klart at det gir en personlig inngang. Jeg føler kanskje også et større ansvar et sted, sier Jynge.

- Er det vanskelig å forholde seg til det tippoldefaren din har drevet med, selv om det er flere generasjonsledd mellom dere?

- Jeg synes det er vanskelig. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg har dager da jeg angrer på at jeg startet med dette, men jeg synes det er viktig, sier Jynge, og tar en pause.

- Jo mer jeg jobber med det, jo vanskeligere ser jeg at det er. Det mørkeste kapittelet til misjonen er mellomkrigstida med tvangssterilisering og lobotomering, sier hun.

 

Vettskremt

Schau ser på bildet inni teaterprogrammet. Det er et svart-hvitt bilde av en liten gutt og en mann som ligger på et svaberg. Det er Finn Schau og faren hans.

- Hva snakker vi om der? Snakker vi? Var han stolt av meg? Jeg vet ikke.

- Spurte du ham?

- Nei. Jeg tror han var skuffet over at jeg ble skuespiller. Han håpet vel at jeg skulle følge hans fotspor. Han sa det aldri. Men jeg husker at han en gang sa: «Det er mye likt med det du og jeg driver med, vettu». Mellom sjøforsvaret og teatret. «Man er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Det er viktig å være presis. Samarbeid er viktig. Og man må passe på uniformen sin». Det var litt søtt, synes jeg.

Han vet ikke hva faren ville sagt om at han nå blir grunnlaget for en forestilling.

- «Bare ikke gjør det pompøst», tror jeg han ville sagt. Men jeg er vettskremt. Det er en ting å snakke om dette, men det er noe annet å lage forestillingen, sier Schau.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Annonse