Kultur

Forestilling med feil merkelapp

Oslo Danse Ensemble lanseres internasjonalt med en forestilling som utgir seg for å være noe litt annet enn den er.

TEATER

«Salve Regina»

Koreografi og scenografi: Jo Strømgren

Kostymer: Bregje van Balen og Johanna Sutinen

Musikk: Claudio Monteverdi, Alessandro Scarlatti, Antonio Vivaldi, Jørgen Knudsen

Dansere: Ellen Lindblad, Henriette Hamli, Mariama Slåttøy, Ariella Casu, Mikael Rønne, Matteo Carvone, Jubal Battisti

Hovedscenen, Dansens Hus

Oslo Danse Ensemble gjorde en svært vellykket Jo Strømgren-koreografi under sin jubileumsforestilling for tre år siden. Nå har ODE og Jo Strømgren kompani tatt samarbeidet et steg videre og skapt ODEs første helaftens forestilling med fokus på ett uttrykk. «Salve Regina», en forestilling til trøst og om trøst, «som assosierer over behovet for håp og lindring i vanskelige tider», som programmet sier. Det er vakkert tenkt, men egentlig veldig vanskelig å få øye på i det ferdige resultatet.

Forestillingen har fått navn etter en katolsk hymne, Mariahymnen, og de katolske referansene er flere i denne forestillingen. Både et relikvieskrin, et røkelseskar og et maleri av jomfru Maria er med. I forestillingens fem deler beveger vi oss fra middelalderlige omgivelser via et mer nakent uttrykk til noe som skal peke på vår egen samtid, i alle fall sett ut fra valgene av kostymer. Linjene som trekkes på denne måten, er fine. Allikevel er det noe jeg stusser over ved forestillingens helhet, og det er noe som ikke går helt opp.

Strømgrens koreografiske uttrykk er slik vi har sett det i hans mange forestillinger, svært karakteristisk. Det innehar blant annet mye komikk, raske skift, vendinger og avbrudd, mange små detaljer og historier. Det er som regel overraskelse på overraskelse. I de tre midtre delene av Salve Regina er mye av denne stilen slipt ned, og koreografien fremstår som mer generell samtidsdans, hvis det finnes noe sånt. Det er fint, men det også er verken fugl eller fisk, bare dansere i samspill med hverandre, med positurer som tidvis minner om den greske antikkens statuer, uten at det gir noen egentlig mening i denne sammenhengen. Uttrykket i forestillingens tre midtre deler er ellers for pregløst til at det kan vekke de assosiasjonene som det kanskje var ment.

I forestillingens første og siste del ser vi imidlertid det umiskjennelige strømgrenske. Jo Strømgren er mannen som får skuespillere til å danse og dansere til å være skuespillere. Og akkurat den skuespillermessige biten i denne oppsetningen takler disse danserne til fulle, uavhengig av om de er dansere i ODE eller i Strømgrens kompani. Forestillingens første og siste del er de aller beste, ikke bare på grunn av prestasjonene, men på grunn av karakterene. De er som klippet ut av en middelalderlandsby, der intriger, sjalusidrama og mordforsøk skjer, selvsagt med en masse komikk, mens nevnte relikvieskrin og røkelseskar er vel anvendte rekvisitter i dette ganske menneskelige sirkuset. Og ja, de har nok å stri med, disse middelaldermenneskene, men de er også fryktelig underholdende. Såpass underholdende at man kan spørre seg om de egner seg i en fortelling om trøst og lindring. Man får ikke nødvendigvis vondt av dem. Problemene de strir med, peker heller ikke så mye utover seg selv. Mordforsøk og oppmerksomhetssyke jo er ikke det de fleste av oss trenger lindring for.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så her er vi ved det som ikke går helt opp: Hvor ble det av trøsten i denne forestillingen? Det var jo det den skulle handle om, og her er det for mange biter som ikke passer helt inn. Kanskje det hadde vært en idé å selge inn forestillingen som noe annet, at det hadde fått opplevelsen til å fortone seg annerledes.

Gjennom samarbeidet med Jo Strømgren kompani lanseres ODE for første gang internasjonalt, og dette er slett ikke den verste forestillingen de kan lanseres med. Det er bare som om den har fått feil merkelapp, at den utgir seg for å være noe litt annet enn den er. Og det er dumt. En trøst (!) kan jo være at kunst i seg selv kan ha en lindrende effekt, og at denne forestillingen sikkert også kan ha den virkningen på mange, uavhengig av hva den handler om.

Mer fra Dagsavisen