Annonse
– Det begynte med at vi snakket mye om hvordan barna våre egentlig har det på skolen. Til slutt fant vi ut at vi brukte så mye av arbeidsdagen på å snakke om dette, at vi like gjerne kunne lage en forestilling om det, sier Camilla Martens (t.v.) og Toril Goksøyr.

– For et barn kan det være livsfarlig å oppleve sterk ensomhet

Et barn tar sitt liv. Hvordan kunne det skje? Teaterstykket «11 år» handler om den farlige ensomheten.

Annonse
Kultur

 

«11 år» har urpremiere på Det Norske Teatret 23. mai. Stykket handler om det verste som kan skje: en 11 år gammel jente tar sitt eget liv. Tilbake sitter de voksne og prøver å sette sammen bitene i puslespillet. Hvordan kunne dette skje?

Stykket er skrevet og regissert av Toril Goksøyr og Camilla Martens. Egentlig jobbet de med et helt annet prosjekt da tematikken til «11 år» trengte seg på.

– Det begynte med at vi snakket mye om hvordan barna våre egentlig har det på skolen. Til slutt fant vi ut at vi brukte så mye av arbeidsdagen på å snakke om dette, at vi like gjerne kunne lage en forestilling om det, forteller Toril Goksøyr.

Les også: – Kroppen «sladrer»

Jobber dokumentarisk

– Det er viktig å understreke at dette ikke handler om våre barn eller et spesifikt barn. Vi har jobbet dokumentarisk og snakket med forskjellige folk og kommet borti flere historier. Vi har intervjuet barn, foreldre, lærere, rektorer, forskere, psykologer og jurister. Alt materialet i stykket er hentet fra disse, sier Camilla Martens.

Arbeidet med stykket har gjort sterkt inntrykk.

– Virkeligheten kan være voldsom – man får servert et hendelsesforløp man ikke kunne tenkt seg på forhånd. Vi har tenkt: «Hvordan kan dette være mulig? Hvordan kan et barn ha det sånn – hvordan kan et barn tenke den tanken», sier Martens.

– Jeg tror det er viktig at vi snakker om det. Det handler i stor grad om ensomhet. Det er viktig at vi vet at ensomhet er livsfarlig. For et barn kan det være livsfarlig å oppleve sterk ensomhet over lang tid, sier Goksøyr.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Viktig å snakke om det

Tretti barn spiller i stykket. Regissørene har snakket mye med barna om temaet, det samme har psykolog Helle Båtsvik som er tilknyttet oppsetningen.

– Psykologen har snakket mye med barna om hva man skal gjøre hvis man går med mange triste tanker i hodet. Vi har snakket mye om at det er helt normalt å være trist av og til – men at hvis de fleste tankene i hodet er triste, da skal man snakke med noen om det. Enten det er mamma, søster, lærer, helsesøster. De skal vite at det alltid vil være noen de kan snakke med, sier Martens.

Kommentar: Unges psykiske helse blir ikke bedre av å bli skånet for temaet selvmord. Tvert imot. (Bente Rognan Gravklev)

Ensomme foreldre

Også foreldre kan føle seg ensomme når de bekymrer seg over barna.

– Man kan være veldig ensom i en følelse av utilstrekkelighet. I vår tid henger idealet om å klare seg selv veldig høyt. Men det er ikke alltid det beste, sier Goksøyr.

I stykket møter vi også en lærer som føler skyld over at hun ikke klarte å fange opp problemene. Goksøyr og Martens er fulle av beundring for den jobben lærere gjør.

– Jeg tar bølgen for alle lærere som orker det hver eneste dag. Å kunne se alle, hver eneste en, er i praksis en umulig oppgave. Det er alltid noen som roper høyest. Hva da med henne som aldri sier et pip? Å få øye på henne er en kunst, og ikke minst å få øye på dem som sender henne stygge blikk, sier Goksøyr.

Flue på veggen

Handlingen i stykket foregår på en barneskole. Scenen er utformet som en skolegård, og publikum sitter på stillaser fire meter over scenen. Derfra kan de følge med på flere ulike handlinger som foregår i skolegården, samtidig. Publikum opplever både avstand og nærhet. De sitter høyt oppe og ser alt fra fugleperspektiv. Ved hjelp av headset kommer de likevel tett på og hører det som blir sagt. Møtet mellom skolen og Ainas foreldre er noe publikum ikke får se – men får høre gjennom headsettet.

Bakgrunn fra kunsten

Toril Goksøyr og Camilla Martens har bakgrunn fra kunsten, og det preger også formspråket.

– Det at vi benytter simultan dramaturgi og jobber med mange mennesker på scenen, gjør at vi vever disse handlingene sammen til en livets vev, som publikum kan følge med på fra stillaset fire meter oppe. Det fugleperspektivet gjør at vi ser på scenen som en bildeflate, like mye som et rom, forklarer Martens.

De trekker en parallell til kunstneren Christo og hans installasjonskunst. Christo er kjent for å pakke inn ulike bygninger, slik som Riksdagen i Berlin og brua Pont Neuf i Paris. På den måten kunne publikum se disse på en ny måte.

– Vi velger oss noe mye mer prosaisk, og rammer inn de offentlige rommene som vi beveger oss mellom hver dag, slik som skoler og institusjoner. På den måten blir de synlige for oss og litt tydeligere enn de er ellers. Ta bare en skolegård som du går forbi hver dag. Til slutt så ser du den ikke. Hvis skolegården blir litt synligere etter å ha sett denne forestillingen, er det fantastisk, avslutter Camilla Martens.

Kommentar: – Unnskyld meg. Lytter dere ikke til dere selv?

Annonse