Folkefinansierer undergrunnsdans

– Jeg har alltid kjent dragningen mot Europa. Men Norge hadde jeg aldri besøkt. Hit kom jeg på grunn av Ingrid, sier Melissa Hough til Dagsavisen.

Ingrid heter Lorentzen til etternavn, og har siden 2012 vært ballettsjef ved Den Norske Opera & Ballett, etter å ha danset der i femten år selv.

– Jeg syntes det virket kjempespennende å jobbe med henne. Hun er kvinne. Har familie. Det er spesielt. Jeg var nysgjerrig. Dessuten var jeg på et punkt hvor det passet å ta spranget. Satse på det ukjente. Jeg er sånn. I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien. Svingene. Det er bare sånn jeg er.

«Feil» type

Likevel. Leser man Melissa Houghs CV, virker det merkelig at hun skulle ende opp som danser, solist, og nå koreograf, akkurat i Oslo. Da hun var yngre, ble hun stadig fortalt at hun neppe kom til å gjøre det stort som klassisk ballerina. «Du har kroppen til en jazzdanser, så hvorfor satse klassisk?» var omkvedet.

– Mye av karrieren min har handlet om å bevise for folk at jeg kan gjøre ting. Kanskje overbeviste jeg andre før meg selv. Jeg ble jo ballerina, fikk jo solistroller. Men det tok tid å tro på det selv, sier Hough.

19 år gammel begynte hun ved Boston Ballet, og steg raskt i gradene. Som 22-åring ble hun soloist, som 24-åring Principal Dancer, som er det øverste nivået i det strengt hierarkiske systemet ved mange amerikanske ballettkompanier.

Siden flyttet hun til Texas, for å bli førstesolist ved kompaniet i Houston. «Orkanen Melissa Hough stormet gjennom [koreografen] Jirí Kyliáns stykke som om lynet hadde slått ned på scenen», skrev et amerikansk ballettmagasin om henne, i en ekstremt entusiastisk og rosende artikkel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Snudde tvilen

Når det er tilbakemeldingen, virker det enda merkeligere at hun brøt med Houston for å komme til Norge.

– Slike artikler speiler ikke alltid den dypeste sannheten om hvordan ting faktisk føles. Ting begynte å surne i Houston. Sjefen hadde snudd seg mot meg, begynt å psyke meg ned på en måte som gjorde at jeg begynte å tvile på meg selv også. Jeg dro aldri dit for å være «stjerne», men fordi kompaniet er kjent for høy arbeidsmoral, og for et bra repertoar. Men nå begynte jeg å utvikle meg til det verre. Kjente ikke meg selv igjen. Så de siste tre årene, her i Oslo, har nærmest vært terapeutiske for meg. Jeg har funnet igjen meg selv. Hvem jeg er, som menneske, som danser, alt.

Som et album

I Oslo har hun vært «Askepott» og «Carmen», Odette-Odile i «Svanesjøen», og danset en rekke andre bærende roller. Søndag har hun sin norske debut som koreograf, for undergrunnsproduksjonen «Preludes & Shadows», i en prøvesal på Operaen.

– Stykket er en slags introduksjon til dans og ballett. Alle kvinnene har tåspissko og fører seg stramt, som i klassisk ballett. Jeg vil anslå at rundt tre firedeler av forestillingen er fortelling. Totalt 24 ulike preluder, historieåpninger. Den siste firedelen er ren dans. Akkurat som når man lytter til en CD, sant?

Hun avbryter seg selv. Ler.

– Herlighet! CD, liksom! Så gammel er jeg! Hvem hører vel på CD-er lenger? Album, mente jeg! Ikke CD. Men uansett. På et album et er ofte sanger, og så er det forskjellige mellomspill. Mellomspillene er det jeg kaller skygger, shadows. I «Preludes & Shadows» er skyggende tekniske, klassiske, viser fram dansen som dans. Men som helhet vil jeg at «Preludes & Shadows» skal appellere til folks følelser. At de skal engasjeres av historien. Ikke bare se på skjønnheten, teknikken, men følelsene også.

Undergrunnen

«Undergrunnsproduksjon» viser til at stykket spilles i en prøvesal, at det kun vises to dager, og at det er finansiert gjennom folkefinansiering, crowdfunding.

– Jeg tok et nettkurs i entreprenørskap, og der var det mye snakk om folkefinansiering. Da dette prosjektet kom til meg, visste jeg at jeg bare måtte gjøre det. Så da bare kastet jeg meg inn i det, etablerte profil på en finansieringsnettside, og så var jeg i gang. Jeg har lært enormt mye av det. Jeg liker små undergrunnsprosjekt og svære satsinger best. Enten-eller. Jeg føler at vi må nå ut til folk i Norge, og gjøre klassisk ballett mindre fremmed. Jeg kom til dansen på grunn av musikken. Følelsene. Kontakten mellom danser og publikum. Måten dans kan bevege deg. Det handler om mye mer enn teknisk perfekte splitthopp.