Flukt i alle fasonger

BERLIN (Dagsavisen): Det er mange måter definere flukt på. For eksempel er det rikelig med anledning til eskapisme i «Hail Caesar!», brødrene Coens nye komedie om livet bak fasaden i Hollywoods gullalder. Men bak dagens stjernetunge festivalåpner med George Clooney, Scarlett Johansson og Josh Brolin, slår de tunge temaene som dønninger etter stormen. I Gianfranco Rosis «Fire At Sea» vil vi se vår tids største tragedie gjennom en helt vanlig skolegutt bosatt på Lampedusa, som daglig ser båtene komme, ser mennesker bli skylt opp med bølgene.

Festivalens DNA

Hvilken flukt vil en ung mor stanse når hun reiser etter sin tenåringsdatter i et håp om å nå henne før hun krysser den syriske grensen og verver seg til IS, i Rachid Boucharebs nye film «Road To Istanbul». I Rafi Pitts «Spy Nero» følger vi en illegal mexicansk migrant inn i det forjettede land USA, der eneste mulighet til arbeidstillatelse går gjennom hæren. Ikke før har han skimtet den amerikanske drømmen, før han er kriger i Midtøsten under et flagg som ikke er hans. Og så har du en film som «Kollektivet», hvor danske Thomas Vinterberg («Festen», «Jakten») og et dansk stjernelag utforsker flukten fra det konvensjonelle gjennom filmen om 70-tallets store kollektive drøm som motsats til borgerskapet.

Det er likevel den konkrete flyktningstrømmen krigen i Syria forårsaker som veier tyngst på den såkalte Berlinalen, en filmfestival som ikke går av veien for å velge side. Festivalsjef Dieter Kosslick beskrev det presist i en kronikk for Berlin-avisen Der Tagesspiegel, forut for denne 66. Berlinalen siden starten i det som da var en fortsatt krigsmerket by: «Det ligger i festivalens DNA å tilby filmskapere og kunstnere en plattform for en granskning av sosial uro».

Merkel

I år vil flyktningkrisen prege en festival som alltid har satt likhetstegn mellom filmglamour, kunst og politikk. 2016-utgaven av festivalen har åpnet døren for hjelpeorganisasjonene og filmskapere som retter kameraet både mot dem som behøver det aller mest, og dem som forsterker krisen. Kosslick tegner et dystert bilde av et Tyskland som i løpet av måneder har gått fra euforisk Angela Merkel-hyllest til det han kaller en konfrontasjon med like store gruppe migranter som Det tredje rike utløste under sitt terrorvelde. Han mener Tyskland har en historisk sjanse til å forstå sin egen historie, og til å lære at de har en plikt til å behandle flyktninger med verdighet og gi dem et nytt hjem.

Flere av filmene i hovedkonkurransen og sideprogrammene Panorama og Forum har som mål å fange fliker av en urolig verden. Blant dem som peker seg ut på forhånd er bosniske Danis Tanovic («Ingenmannsland») som velger satiren når han bringer en gruppe høytstående mennesker til markeringen av 100-årsjubileet for skuddene i Sarajevo som utløste første verdenskrig. I dagens Sarajevo er det berømte Hotel Europa et ulmende sted av misnøye, av underbetalte arbeidere som velger begivenhetene som bakgrunn for å gå til streik, av politisk svindel, korrupsjon og død.

I år kan Gullbjørnen også gå til en dokumentarfilm. Oscar-vinneren Alex Gibney («Taxi To The Dark Side», «Enron: The Smartest Guys in the Room»), tar i «Zero Days» for seg utviklingen av Stuxnet, dataviruset som var et forsøk fra amerikanske og israelske myndigheter på nøytralisere Irans atomvåpenprogram. Siden har det greid atskillig mer enn det etter hvert som det har spredd seg som et ukontrollerbart teknologisk «skadedyr». Gibney følger dets virale ferd i det som ventes å være et av høydepunktene på dokumentarfronten i Berlin i år.

Michael Moore og Spike Lee

Apropos amerikanske myndigheter: For konservative våpenliberalister regnes også Michael Moore («Bowling For Columbine») som «skadedyr». Selv har mannen, som for øyeblikket lobber for Bernie Sanders presidentkandidatur, havnet på sykehus, men han sender filmen «Where To Invade Next». Denne gangen ser han USA utenfra gjennom en rundreise i verden – også Norge. Politisk munnbruk blir det også når Spike Lee kommer med sin «Chi-Raq», ikke minst fordi han initierte boikotten av den kommende Oscar-utdelingen i protest mot at bare hvite står på nominasjonslisten. Filmen er noe helt annet, en høyst moderne hip hop-satire bygget på Aristofanes «Lysistrata» med utgangspunkt i det beryktede rullebladet til Chicagos beryktede bydeler «Chi-Raq», der 7.000 personer ble drept i gjengrelatert vold mellom 2001 og 2015.

Musikk blir det mer av i «Miles Ahead», skuespiller Don Cheadles regidebut der han selv spiller Miles Davis i en litt annerledes biografisk film som kun tar for seg noen få 70-tallsdøgn i jazzgigantens liv da hans mest stødige medspiller er kokainet mens han planlegger et comeback. Filmen er en av flere biografiske filmer under årets Berlinale som tar for seg musikk og kultur. En ny autorisert Robert Mapplethorpe-dokumentar ser dagens lys, mens den finstemte briten Terence Davis ringer inn poeten Emily Dickinson i spillefilmen «The Quiet Passion». Og med en annen fetert brite, teaterregissøren Michael Grandages filmdebut «Genius», kommer stjernene på banen. Colin Firth spiler den litterære redaktørkjempen bak Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. Når han en dag får tusen tettskrevne sider fra en jypling som heter Thomas Wolfe (Jude Law), starter et turbulent vennskap i 20-tallets New York. Det er, om ikke annet, på papiret en forlokkende virkelighetsflukt på en festival der den virkelige flukten vil være høyst reell.