Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Fellini for dummies Skriv en kommentar
Filmmusikalen «Nine» lider under forglemmelige sanger og banale tekster. Foto: Euforia Film
- Regi: Rob Marshall
- Land: USA
- År: 2009
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Rob Marshall nøt suksess med sin regidebut «Chicago» (2002). Nå prøver han seg igjen med et syngespill, basert på en Broadway-musikal fra 1982 – som igjen var basert på Fellinis «8 ½» (1963).
Den feirede, italienske regissøren Guido Contini (Daniel Day-Lewis) starter innspillingen av sin niende film om noen dager, men har ikke skrevet et ord av manuset, og befinner seg i midtlivskrise. For å finne inspirasjon vender han seg til kvinnene i livet, i form av musikalske drømmesekvenser. Et sterkt skuespillerensemble (pluss Fergie fra Black Eyed Peas og Kate Hudson) får minst et sangnummer hver, og alle kommer ut av dem med æren behold. Nicole Kidman er Guidos muse Claudia, mens Judi Dench er hans kostymedesigner Lili. Ekteskapet med Luisa (Marion Cottilard) synger på siste verset, takket være elskerinnen Carla (Penelope Cruz). En lettere mumifisert Sophia Loren kan også skimtes gjennom vaselinen på kameralinsa, som Guidos salige mama.
Mye av attraksjonen med slike filmmusikaler er de skjulte talentene til kjentfolk. Daniel Day-Lewis er en av sin generasjons mest respekterte metodeskuespillere, men hvem ante at han kunne synge såpass bra? Han er for intens til å ha Marcello Mastroiannis sjarme, men gjør en fullgod imitasjon. «Nine» føles i enda større grad enn «Chicago» som et filmet sceneshow. Som en slags «X-Factor» for Oscar-vinnere har dette absolutt sin sjarm, men historien er fraværende – mye fordi Rob Marshall har kuttet ut så mange av sangnumrene fra sceneoppsetningen.
Hele 14 sanger er snauset vekk. Mer forbausende er hvor forglemmelige de gjenværende er, og hvor banale tekstene er. I fare for å høres ut som en skikkelig filmnerd: i det nykomponerte Kate Hudson-nummeret «Cinema Italiana» beskrives Fellini-alter-egoet Guidos filmer som «neo-realistiske». Muligens bare et nødrim, men likevel temmelig korka. Bob Fosses «All That Jazz» gjorde alt dette mye bedre. Er du en lidenskaplig filmmusikalfantast kan du nok trygt plusse på et par turtall, men denne nieren er langt fra en sekser – og slett ingen innertier.
6
