Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Vinner på poeng! Skriv en kommentar
Morgan Freeman gjør et perfekt dempet inntrykk som Nelson Mandela. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome
Dramaet om rugbylaget som forente en splittet nasjon bekrefter klisjeen om at
Clint Eastwood bare blir bedre med årene.
- Regi: Clint Eastwood
- Land: USA
- År: 2009
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
«I am the master of my faith; I am the captain of my soul». Clint Eastwoods faktabaserte drama «Invictus» har tatt sin tittel fra poeten William Ernest Henleys dikt, som ga Nelson Mandela styrke under hans år i fangenskap på Robben Island. Filmen starter idet Mandela (Morgan Freeman) er blitt Sør-Afrikas nye president. Året er 1994, apartheid er avviklet, men riften mellom landets svarte og hvite befolkning er fortsatt enorm. Avisoverskriftene hevder at «Han kan vinne et valg, men kan han lede et land?», noe Mandela selv føler er et godt spørsmål. Hvordan kan du forsone et folk splittet av en lang historie med statlige overgrep, rasisme og vold? Ifølge Mandela: med sport. Det nasjonale rugbylaget Springboks er et potent symbol på apartheidregimet; like hatet av den svarte majoriteten som de er elsket av den hvite minoriteten. Framfor å legge ned hele laget velger Mandela å forvandle Springboks til en forenende kraft. Han rekker ut hånden til lagkapteinen Francois Pienaar (Matt Damon), og gjør sitt beste for å inspirere dem til å vinne VM i Rugby Union, som for første gang skal avholdes i Sør-Afrika.
Det var uunngåelig at Morgan Freeman en dag kom til å spille denne rollen. Han ble for mange år siden håndplukket av sin gode venn Mandela til å portrettere ham på film, og har siden den gangen gjort gjentatte forsøk på å få i gang Mandela-filmatiseringer. Alle skrinlagt før Clint Eastwood kom på banen med «Invicutus», basert på John Carlins bok «Playing the Enemy: Nelson Mandela and the Game that Made a Nation». Morgan Freeman er så perfekt for rollen, at det er lett å glemme hvor perfekt han er i den. Freeman fanger opp mye mer enn bare Mandelas mimikk, væremåte og utstråling – han fanger opp essensen av hvorfor Mandela var en sånn forenende kraft, en så god leder og et så folkekjært symbol. Freeman ble heldigvis Oscar-nominert for rollen tidligere denne uken, selv om han står i fare for å bli forbigått under utdelingen. For dette er et overraskende dempet portrett av Mandela, som ikke åpner for bombastiske enetaler og den typen følelsesladede utbrudd som gjør seg så godt i montasjer på storskjermen under Oscar-gallaen.
Det er også en smule forbausende at Matt Damon samtidig fikk en nominasjon for beste mannlige birolle, siden han for å være ærlig ikke har så mye å gjøre i «Invictus». 79-årige Clint Eastwood forteller denne historien med integritet og innlevelsesevne. Han har åpenbart enorm respekt for Mandela, og har gjort sitt ytterste for å skildre alle detaljer på en autentisk måte. Alt er spilt inn i Sør-Afrika på stedene hendelsene utspilte seg, enten det er i Mandelas celle på Robben Island, hans hjem i Johannesburg, eller på World Cup-stadion Ellis Park. Det er kanskje en klisjé å si at Eastwood bare blir bedre med årene (hans tidligere filmer var også fordømt bra), men de siste dramaene hans har en tilbakelent autoritet som bare kommer med livsvisdom – og livslang erfaring foran og bak kamera. Clinteren har kanskje pensjonert seg som skuespiller, men er midt oppe i sin mest fruktbare tid som regissør.
Det er noe veldig betryggende med tanken på at den gamle actionhelten fortsatt lager så solide filmer, særlig i en alder der mange andre begynner å visne bort. Når alt det er sagt: «Invictus» har sine små svakheter. Ikke minst musikksporet av Clints sønn Kyle Eastwood. Han vier også i overkant mye av tida til den avgjørende rugbykampen mellom Sør-Afrika og New Zealand. Denne kampen er iscenesatt med betydelig nerve og realisme, men blir måtelig engasjerende – siden utfallet allerede er så godt kjent. Filmen mister oss litt mot slutten, og etterlater oss med et innrykk som hadde vært mye sterkere hvis Mandela hadde stått mer i fokus hele veien. Likevel, «Invictus» skildrer i grove trekk hva som virkelig skjedde, så det er kanskje urettferdig å klandre Eastwood for å holde seg til fakta. Da får det heller være at filmen som helhet blir en smule skadelidende av sin forvandling til et «inspirerende» sportsdrama av typen vi har sett flere ganger før. I motsetning til så mange av dem gir «Invictus» oss i alle fall en skikkelig seier, som gir resonans langt utenfor sportsarenaen.
