Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Pippi Hevnstrømpe Skriv en kommentar
Noomi Rapace spiller Lisbeth Salander også i den andre Stieg Larsson-filmen «Jenta som lekte med ilden». Foto: Nordisk Film Distribusjon
Den andre filmen i Stieg Larsson-serien, «Jenta som lekte med ilden», er et
solid håndverk. Men den når ikke opp til forventningene etter suksessfilmen «Menn
som hater kvinner».
Det skal godt gjøres å leve opp til den høye standarden som ble satt av forgjengeren «Menn som hater kvinner», en Stieg Larsson-filmatisering de fleste kritikere og publikummere var strålende fornøyde med. Så vi kan like gjerne slå fast med det samme at «Jenta som lekte med ilden» ikke når opp til de oppblåste forventningene. Det er også viktig å få med seg at dette opprinnelig skulle være en TV-miniserie, som slippes på kino fordi den første filmen ble en så enorm suksess. La gå at svenske TV-produksjoner generelt sett holder en høy standard, man merker allikevel fort at «Jenta som lekte med ilden» består av episoder som er tråklet sammen og snauset ned til spillefilmlengde. Budsjettet er mer beskjedent, filmfotoet blassere og dialogen litt flatere. Men skuespillerne, de er heldigvis de samme.
Udiskutabelt høydepunkt
Noomi Rapaces glimrende tolkning av den hjemsøkte datahackeren Lisbeth Salander var det udiskutable høydepunktet i forrige Stieg Larsson-film. Samme her. 2000-tallets nye Pippi Langstrømpe får heldigvis enda større spillerom i «Jenta som lekte med ilden», som utforsker mer av hennes traumatiske fortid og mildt sagt forkvaklede familieforhold. Siden sist har Salander brisket seg i tropiske omgivelser med pengene hun svindlet til seg i slutten av «Menn som hater kvinner». Nå er hun på vei tilbake til Sverige for å ta et oppgjør med gamle demoner, men blir plutselig hovedmistenkt for et trippeldrap. Den eneste som er overbevist om Lisbeths uskyld er hennes tidligere samarbeidspartner og elsker Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist), som dermed går aktivt inn for å få henne renvasket. Ellers er journalisten Mikael travelt opptatt med å forberede en artikkelserie om trafficking for nyhetsmagasinet Millennium, som naturligvis har en direkte forbindelse til drapene.
Svenske Daniel Alfredson har tatt over roret etter den danske «Menn som hater kvinner»-regissøren Niels Arden Oplev. Han har bred erfaring innen TV-krim, med serier som «Höök», «Emma Åklagare» og Martin Beck-filmen «Mannen på Balkongen». Alfredson gir skuespillerne mer spillerom, noe som er positivt i seg selv, ikke minst fordi vi får se mer av Noomi Rapace. I likhet med i boken dukker den svenske proffbokseren Paolo Roberto opp i en sentral birolle som seg selv. Noen av bifigurene er i overkant endimensjonale denne gangen, inklusive en vansiret superskurk som tatt ut av en billig James Bond-kopi og en blond bodybuilder som kunne ha konkurrert med en «Terminator» når det gjelder usårbarhet. Et par av skuespillerne er også blitt tildelt den utakknemmelige oppgaven med å ramse opp eksposisjon med lange dialogscener, noe de gjør med middels entusiasme. «Show, dont tell» som det heter.
Trilogi
Allikevel, som fredagskrim på stort lerret er «Jenta som lekte med ilden» fortsatt et solid håndverk, med et spennende plott som er enda mer karakterdrevet og actionfylt enn forgjengeren. Igjen baserer intrigene seg på en rekke hendige tilfeldigheter, men det er jo i tråd med sjangerkonvensjonene og kildematerialet. Den beske kritikken av Sveriges mentale helsevesen, med sosiopatiske maktmenn, sadistisk sexmisbruk og byråkratisk korrupsjon er i god behold, selv om en del sidespor er sløyfet på veien. Dette er i høy grad et mellomparti, som ender med en gedigen «fortsettelse neste nummer». Heldigvis må vi ikke vente så lenge på avslutningen. Den siste delen i trilogien, «Luftslottet som sprengtes» kommer etter planene på kino allerede 27. november. Tipper den blir bedre.






