Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Alien Apartheid 2 kommentarer
Aliens skal tvangsforflyttes til District 9. Foto: SF Norge
Årets store overraskelse: en eksentrisk, actionfylt sci-fi-satire formet som
en dokumentar om hvordan menneskeheten egentlig ville ha taklet et besøk fra
ytre verdensrom.
- Regi: Neill Blomkamp
- Land: USA/New Zealand
- År: 2009
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
For tjuefem år siden oppdaget sørafrikanske myndigheter et gigantisk romskip i luftrommet over Johannesburg. Inni skipet fant de en horde ustelte, lurvete romvesener, som minner om en blanding av gresshopper og kakerlakker. De formerer seg ved å legge egg, og nå er det 1,8 millioner av dem. Flesteparten er stuet sammen i en interneringsleir i «Distrikt 9», i Johannesburgs verste slumområde. Dette er ikke eteriske, troskyldige «E.T.»s, men rølpete plageånder som ruser seg på kattemat og ter seg som villmenn. De har ingen intensjoner om å la seg integrere, vil bare reise hjem igjen og hater menneskene som foraktfullt kaller dem «reker».
Forakten er gjensidig, så derfor skal alle aliens tvangsforflyttes til en moderne konsentrasjonsleir to hundre kilometer utenfor hovedstaden. Myndighetene har gitt oppdraget til det private sikkerhetsselskapet MNU, et Halliburton-aktig storkonsern som allerede har bred erfaring når det gjelder å håndtere «rekene». For å lede denne enorme operasjonen forfremmes statsbyråkraten Wikus Van De Merwe (filmdebutant Sharlto Copley) til feltoffiser. Han er en velmenende, entusiastisk og veldig ukvalifisert klodrik som tilfeldigvis er svigersønnen til sjefen for MNU. Wikus beveger seg bekymringsfritt inn i Distrikt 9-barrioen omgitt av militære skarpskyttere, byråkrater og et TV-team. Noe særlig mer bør ikke røpes; annet enn at ting går veldig galt, hemmeligheter avdekkes og nye allianser dannes.
Dette er en av disse filmene som fungerer aller best hvis den kommer som en overraskelse, og «District 9» kan lett bli et offer for sin egen «hype» hvis folk går inn i kinosalen med for store forhåndskunnskaper og forventninger. Nærmest en lavbudsjettproduksjon i denne sammenhengen, som kostet rundt en tiendedel av actionkolosser som «Transformers: Revenge of the Fallen» og «G. I Joe: The Rise of Cobra» – men som er mer en ti ganger så underholdende. Enda viktigere: «District 9» har sjel, og en unik innfallsvinkel. Den 29-årige regidebutanten Neill Blomkamp har basert «District 9» på sin fire år gamle kortfilm «Alive in Joburg». Han har en bakgrunn innen computeranimasjon, og vet hvordan han skal få maksimalt utbytte av dataeffektene (som er skapt av produsent Peter Jacksons effektfirma WETA). Jacksons ånd hviler over hele «District 9», men hans fremste bidrag har nok vært å gi Blomkamp helt frie tøyler.
Filmen presser inn veldig mye informasjon det første kvarteret, og bygger både opp en spennende mytologi, samt en alternativ historielinje for Sør-Afrikas framtid. Filmen er preget av Blomkamps oppvekst i Sør-Afrika under Apartheidtiden, men han bruker de åpenbare sammenligningene til den statlige rasismen mest som et satirisk bakteppe. Temaet er uansett så universelt at man like lett kan trekke parallellene til amerikanernes behandling av indianere, afrikanske slaver& og så videre. Framgangsmåten er i oppstarten ikke helt ulik «Cloverfield», TV-serien «The Office» og en rekke såkalte «mockumentaries», men «District 9» viser seg snart å være noe helt eget og ganske så glimrende. En snedig sci-fi-satire, etter hvert en gørrete, allegorisk actionfilm – men først og fremst en av årets mest originale, oppsiktsvekkende underholdningsfilmer.
6
