Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Opptur for «Upperdog» 1 kommentar

Agnieszka Grochowska og Bang Chau i rollene som Maria og Yanne. Foto: Sandrew Metronome/Friland Film

Sara Johnsens «Upperdog» er like dristig som den er imponerende, og like underholdende som den er tankevekkende.

Store spørsmål forankret i mellommenneskelige og globale konflikter er grunnfjellet i Sara Johnsens «Upperdog». Ut fra dette skaper hun en film som på lett og finurlig vis vever sammen fire unge skjebner i dagens Norge. «Upperdog» er Sara Johnsens andre spillefilm, men hun utmerker seg allerede som en særegen filmskaper med et personlig og sterkt filmspråk. Akkurat som i langfilmdebuten «Vinterkyss» går hun tett inn på menneskene rundt seg.

I «Upperdog» handler det om identitet, om å finne sin historie og sine røtter i et fragmentert samfunn. Fire unge voksne danner tilnærmet likeverdige hovedroller, alle med sin historie, og lengsler knyttet til denne. Per er den rotnorske bygdegutten, soldaten som på oppdrag i Afghanistan skyter og dreper en far mens barna ser på. En VG-fotograf fanger bildet av hvordan han sikter med geværet på barna mens han står over den døende faren. Dette ryster den norske opinionen. Per selv har fulgt prosedyren, og frikjennes av domstolen. Men idet han begynner på studier i Oslo har han ennå ikke frikjent seg selv. Hodet og kroppen slipper ikke hendelsen i Afghanistan eller fotografiet som forfølger ham.

Yanne er adoptivbarn fra Vietnam. Hun har leilighet, egen restaurant tvers over gaten for leiligheten til Per, og en ansatt i polske Maria, som dessuten vasker hus på Oslos beste vestkant for å forsørge sønnen hjemme i Polen. I ett av husene bor Axel, en bortskjemt drittsekk, også han er adoptert. Maria legger sammen to pluss to når hun ser bildene på veggen hjemme hos Yanne og hos Axels foreldre. Yanne vet hun har en lillebror et sted i Norge. Axel er helt uvitende om at han har en søster, og når Maria med bardus selvsikkerhet innleder et seksuelt forhold til Axel, veves disse menneskene sammen.

«Upperdog» er den første norske filmen som forsøker å gripe globaliseringen, lengselen etter identitet i et fremmed land og nordmenns forhold til arbeidsinnvandrere. At den likevel har et visst skjebnefellesskap med Marius Holsts «Blodsbånd», lar ikke Sara Johnsen gå upåaktet hen. Den lille hyllesten er relevant for historien Johnsen vil fortelle, men fungerer i tillegg som en påminnelse om at vi har filmskapere som opererer uavhengig av kinoenes ofte ensidige ønske om høyt publikumsbesøk. Og hadde «Upperdog» kommet for tre år siden, ville den vært nybrottsarbeid. I mellomtida har vi fått filmer som «Babel» og Lukas Moodyssons «Mammoth», og danske Anette K. Olesen hadde nylig «Lille soldat» oppe på norske kinoer. «Upperdog» tåler godt sammenligningen med disse filmene, enn så ulike de er, fordi de blir relevante i forhold til den finstemte turneringen av samme tematikk. På en illustrerende måte lar hun vestkantfamilien – som lever av utleievirksomhet på østkanten – symbolisere hvordan arbeidsinnvandrere blir tatt for gitt, som et tjenerskap som gjør rent etter vertskapet, om det så er puddelen det gjelder. Identitetstvisten i filmen forsterkes gjennom Axel og Yannes roller, begge norske som noen, men med asiatisk utseende. Begge er elsket av sine respektive foreldre, men mens den ene kjenner sin forhistorie og elskes for den hun er, blir den andre elsket som den foreldrene ønsker han skal være. I randsonen av dette bildet blir Per en representant for det tradisjonelle norske: stødig, selvgod og beskjeden. Sårbar, liten og vettskremt. Som et folk i ubevisst endring. Per og danske Olesens «Lille soldat» viser en fellesnordisk bearbeiding av en krig vi deltar i, men som ikke blir vår av den grunn. Og når det er mulig å flette disse i utgangspunktet svært ulike filmene sammen, er det fordi verken Olesen eller Sara Johnsen viker unna den tida vi lever i og hva den gjør oss til.

I «Upperdog» finner vi ferske filmansikter i de sentrale rollene, mens briljante veteraner og amatører med livserfaring løfter de mindre rollene. Mads Sjøgård Pettersen var kreativ hjemmebrentbruker i «Nord». Hans bilde av krigsveteranen Per er noe så sjeldent som et troverdig bilde av en bortkommen skårunge. Hermann Sabado (Axel) er blitt et navn ved Trøndelag Teater, og lander den mest krevende rollen i «Upperdog», mens Bang Chau gir filmen den roen og vanskelige lettheten som skaper god underholdning ut av tung materie. Til sist imponerer en av Polens fremadstormende unge skuespillere i rollen som Maria. Agnieszka Grochowska løfter sine scener med en erfarenhet de andre innimellom tydelig mangler. Men nettopp uskyldigheten i den generelle castingen og i figurenes søken gjør «Upperdog» til en oppvisning i god regikunst, der samspillet mellom regissør og skuespillere er ren kjemi.

Sara Johnsen, som har utgitt to romaner siden spillefilmdebuten, mestrer fortellermagien, og legger mening og mot bak historien. Manuset er skrellet for uvesentligheter, det er sannferdig og fortettet, og ikke minst dyptloddende aktuelt. Hun bruker Oslo som by, arkitekturen og sammensattheten bevisst som drivkraft, utsnittene er lekre, leken med form skaper stemning, og bruken av humor er underspilt vellykket. Men mest av alt er «Upperdog» en film om menneskene rundt oss, kanskje også om deg og meg om du ser godt etter. En film som viser oppsiden av det å være på jakt etter sin egen identitet.

«Upperdog» åpnet Filmfestivalen i Haugesund i går kveld. Ordinær kinopremiere førstkommende fredag.