Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Ånden som kakler! 1 kommentar
Samuel Jackson som Octopus. Foto: Walt Disney Studios Motion Pictures
Det er sjeldent man får sjansen til å se en vaskeekte, kaklende kalkunfilm på
stort lerret her hjemme.
- Regi: Frank Miller
- Land: USA
- År: 2008
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Vi er knapt tre uker inn i 2009, og så får vi allerede en av årets aller verste filmer servert på sølvfat. Hurra – kalkunkalas!. For dem som måtte ha lurt på akkurat hvor mye av «Sin City» tegneserieskaperen Frank Miller regisserte (han var kreditert som medregissør sammen med Robert Rodriguez), kommer svaret med «The Spirit». Sørgelig lite, men Miller har åpenbart plukket opp det lille han kan om å lage film på settet til «Sin City» og «300».
Frank Miller sto i yngre dager bak nyskapende tegneserieromaner som «The Dark Knight Returns», «300» og «Sin City». De to sistnevnte ble jo filmatisert med stort hell, og ga tydeligvis Miller troen på at han kunne lage film selv. Han har valgt sin gamle mentor Will Eisners klassiske tegneserie «The Spirit» som utgangspunkt, noe som er problematisk i seg selv. Serien var i hovedsak kjent for Eisners mesterlige perspektivtegninger og elegante kvinneskikkelser, mens historiene skiftet sjanger og stil etter hvert som Eisner følte for det. Så sånn sett har denne filmatiseringen fint lite å lene seg tilbake på, annet enn en håndfull ikoniske illustrasjoner. Miller har brukt dette som et spedt utgangspunkt til å kjøre videre i helt egen stil, med en pinlig blanding av slapstick, hardkokte replikker og klinisk førtitallsestetikk. Alt filmet i studio foran et grønnlerret, med ubekvemme skuespillere plassert i sterile, datagenererte omgivelser farget i grått, svart og rødt.
For tre år siden våknet politimannen Denny Colt (Gabriel Macht) opp fra døden, og gjenoppsto som den maskerte, usårbare forbryterbekjemperen «The Spirit». Central Citys store beskytter. Hans mystiske fortid er knyttet til de hemmelige eksperimentene til erkefienden The Octopus (Samuel L. Jackson), en sprøyte gal, eggfiksert megaloman som er ute etter gudestatus og evig liv. Han er av ukjente grunner utstyrt med en bøling klonede, hjerneskadede medhjelpere i matchende T-skjorter (alle spilt av Louis Lombardo), samt en sexy assistent spilt av Scarlett Johansson. Samtidig er The Spirits barndomskjæreste Sand Saref (Eva Mendes) tilbake i byen, denne gang som en profesjonell juveltyv. Supermodellen Jamie Fox dukker opp som dødsengelen Lorelei mens spanske Paz Vega er en fransk «femme fatale» ved navn (ho ho!) Plaster of Paris.
Tanken var nok at dette skulle være campy moro, en parodisk pastisj av klisjeer fra gamle 1940-tallsfilmer, bøker og tegneserier. Overstilisert, overdrevent og ikke ment å tas alvorlig et sekund. Greit nok. Men Frank Miller kan ikke gjemme sin inkompetanse bak et satirisk slør, særlig fordi han har så totalt mangler humoristisk fingerspissfølelse. Hans forsøk på «artige» gags er så utsøkt feilslåtte, pinlige og klønete timet at man nesten blir litt imponert. Med tanke på Millers mangel på filmerfaring kan man skjønne at han ikke fikser å instruere skuespillerne, som ser ut til å være overlatt helt til seg selv her. Det sier sitt når selv en dreven kar som Sam Jackson (ellers et pålitelig og karismatisk tyngdepunkt selv i de dårligste filmer) blir redusert til et manisk irritasjonsmoment. I en scene utkledd i Gestapo-uniform som en nazitannlege, mens han torturerer en kattunge. Seriøst.
Mer overraskende, med tanke på Frank Millers fortid som banebrytende tegneserieforfatter, er at «The Spirit» er så elendig skrevet. Med den mest galopperende grusomme dialogen jeg kan huske å noensinne ha hørt i en proff Hollywood-produksjon. Det er dessuten fordømt mye dialog her, med en hovedperson som ustanselig babler usammenhengende nonsens om sin elskede hjemby: «Byen er min elskerinne, min kjære, min mor. Hun kjærtegner meg, hvisker til meg. Hun bønnfaller meg om å& holde munn». Det er helt utrolig at Miller har fått en så forrykt film ferdigstilt, for ikke snakke om opp på kino. Det er sjeldent man får sjansen til å se en vaskeekte, kaklende kalkunfilm på stort lerret her hjemme, så sånn sett har kanskje «The Spirit» sin verdi, som en ren kuriositet. Men dette er ikke en film som engang passer inn i kategorien «så dårlig at den er underholdende», bare «så dårlig at den bør unngås for enhver pris».
