Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Kristus-Keanus tilbakekomst Skriv en kommentar

En diger, glødende globe lander i New Yorks Central Park, og et fremmed vesen spaserer ut. Det viser seg å være Klaatu (Keanu Reeves), «en venn av jorden». Foto: Twentieth Century Fox

«Keanu barada nikto!» Vellaget, severdig sci-fi-storfilm som fiser ut i et skikkelig antiklimaks.

I 1951 fikk jorden besøk av en representant for fremmede sivilisasjoner som var bekymret over hvordan vi jordboere tok vare på hverandre. Vi ser ut til å ha lært fint lite på et halvt århundre, så nå er rom-mannen Klatuu tilbake for gi menneskeheten nok en lærepenge. Denne gangen ser han ut som Keanu Reeves, og er mest bekymret over hvordan vi behandler miljøet. Den originale «The Day The Earth Stood Still» (1951) er allment ansett som en av de aller beste sci-fi-filmene som kom ut av den kalde krigen. Den var i høy grad et produkt av sin tid, en beskjeden lavbudsjettproduksjon i svart-hvitt som traff en nerve takket være et universelt budskap om pasifisme. Årets nyinnspilling er langt fra like beskjeden: vi snakker om en storslått jule-«blockbuster» preget av kostbare dataeffekter og masseødeleggelse. Derfor en hyggelig overraskelse at filmen er så respektfull mot opphavet.

USA er i kriseberedskap etter at forskere oppdager et fremmed objekt på full fart mot jorden, i retning New Yorks Central Park. Mikrobiologen Helen Benson (Jennifer Connolly) blir brått og bardus dratt hjemmefra for å være med i et kriseteam som skal håndtere konsekvensene av det myndighetene frykter er et meteorangrep. I stedet lander en diger, glødende globe i parken, og et fremmed vesen spaserer ut. Det militære gjør akkurat hva man forventer under det første møte mellom menneske og en utenomjordisk sivilisasjon: de skyter romvesenet rett ned så fort det rekker fram hånden for å hilse. Vesenet fraktes til et militært sykehus, og inni det som viser seg å være en organisk romdrakt finner de et menneske. Han introduserer seg som Klaatu (Keanu Reeves), «en venn av jorden» som ønsker å snakke med menneskehetens ledere. Han er pent nødt til å nøye seg med USAs forsvarsminister Regina Jackson (Kathy Bates), en krigshauk som frykter en rominvasjon og handler deretter. Klatuus eneste allierte i en fiendtlig verden blir Helen, og hennes lettere plagsomme stesønn Jacob (Jaden Smith, sønnen til Will).

Historien holder seg høvelig tett opp til originalen, så både «Klaatu barada nikto» og robotkolossen Gort er på plass. Sistnevnte er nok det elementet som ikke helt sklir inn i de høyteknologiske omgivelsene, selv om den får en viktig rolle mot slutten. Den alltid nydelige Jennifer Connelly er filmens følelsesmessige senter og en representant for det beste i oss mennesker, mens rollen som den gåtefulle spacemannen Klatuu passer Keanu Reeves monotone spillestil perfekt. John Cleese er også veldig bra i en gjesterolle man skulle ønske var mye større. Klatuu kan gjenopplive døde mennesker, kommuniserer med alle former for elektronikk og er på besøk for å redde Tellus fra menneskeheten. Ingen tvil om at han er en Kristus-Keanu fra ytre verdensrom. Dette er Jesus tilbakekomst, sånn som de mest fanatiske dommedagsprofeter foretrekker den – ikke med et fromt kjærlighetsbudskap, men tilbake på jorden for å forberede Armageddon.

I likhet med originalen er årets «The Day the Earth Stood Still» fullspekket av bibelske referanser, men Scott Derrickson går ikke fullt så berserk med de kristne metaforene som man kunne ha fryktet. Særlig med tanke på at han er en sterkt troende regissør som tidligere sto bak den fundamentalistiske «The Exorcism of Emily Rose». Derrickson demonstrerer dessuten at han virkelig er en teknisk dyktig regissør denne gangen. «The Day the Earth Stood Still» er en solid konstruksjon; vellaget, ettertenksom og effektivt fortalt – i alle fall fram til finalen. For alt avslutter med et flaut antiklimaks som på historiens premisser kanskje er helt logisk, men som trolig fungerte mye bedre på papiret enn det gjør i filmen. «The Day the Earth Stood Still» er redigert helt inn til beinet for å få presset ned spilletiden til kondenserte 105 minutter, og man mistenker at noen av nyansene i historien har gått tapt i higen etter å appellere til utålmodige publikummere. Ikke tilstrekkelig til å ødelegge filmen, men nok til å dempe helhetsinntrykket av det som ellers er en solid og severdig sci-fi-fabel med en fin moral: at vi kun finner viljen til å forandre oss når vi står på kanten av stupet.

*Kinopremiere landet over i dag.