Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Kurt på statusjakt

Kurt nyter en god frokost med familien; (f.v) Kona Anne-Lise, Bud, Kurt, Tykke-Helena og Bruse-Kurt. Foto: Nordisk Film/Qvisten Animation

Et herlig absurd animasjonseventyr som klarer å være familievennlig og samtidig har noen skarpe kanter i behold.

Kurt-karakteren ble unnfanget i forfatteren Erlend Loes tid i Trondheim. Og det viser igjen i filmen, i Kurts meterlange barter og i en politimann-karakter som ikke gjør annet i filmen enn å gaule «Rosenborg!» i ulike stemmeleier.

Kurt er egentlig en ganske grei fyr. Når han blir grusom i denne filmen, så er det en serie uheldige omstendigheter som har skylden. En følelse av utilstrekkelighet, for å si det litt voksent. For han får plutselig for seg at det ikke er en viktig nok jobb å være trøkkfører, eller «gaffeltrøkk-driving man», som det heter i sluttekstene, i Black Debbaths versjon.

Følelsen av utilstrekkelighet kommer til tross for at Kurt er kaiens beste trøkkfører, der han nærmest får containerne til å danse seg i inn i flotte stabler. Problemet er at den nye naboen, Dr. Petter, virker så mye viktigere og holder så mye flottere fester. Så Kurt vil bli viktig han også, og om ikke folk ser på han som viktig, så vekker det noe grusomt inni ham.

Man kunne kanskje tro at statusjaget ble et litt for voksent tema for en familiefilm. Men en dataanimasjon som er på samme tid rufsete og forseggjort (om ikke helt i Pixar-standard), og et vell av fornøyelige episoder og karakterer (en goth-storesøster, en Unge Høyre-storebror og en statsminister med kjempebryster), gjør sitt til at dette blir årets norske familiefilm.

Enkelte voksne temaer til tross, dette er en rendyrket familiefilm, men foreldre vil ikke kjede seg, de heller.