Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Ikke tung nok

Rollen som Rino i «Fatso» viste seg å være drømmerollen, mener Nils Jørgen «Jøgge» Kaalstad. Foto: Scanbox

«Fatso» har et fantastisk anslag, akkurat så absurd, frastøtende og pinlig at man kroer seg i setet. Desto mer skuffende når filmen flater ut i en konvensjonell og uengasjerende historie.

Lars Ramslis roman har hatt en kronglete ferd til lerretet. Filmen ble først lagt på is med det resultat at påtenkte hovedrolleinnehaver, Anders Baasmo Christiansen, hadde økt matchvekten til ingen nytte. Han trakk seg da prosjektet igjen ble en realitet. Inn kom Nils Jørgen Kaalstad, og etter endt innspilling ble det krangel rundt tittelen. Etter forfatteren og forlagets påtrykk ble filmen så hetende det samme som boken, og tittelen «Knullegutt» forkastet. Det var et riktig valg, historien tatt i betraktning.

Mest i kjeften

«Fatso» tar utgangspunkt i bokens historie om en sexfiksert, overvektig, kjappmatspisende løskanon som bruker hele sin våkne tid med å lepje øl og runke etter pornovideoer. Men historien gjør et forsøk på å skildre noe mer enn en «knullegutts» selvfornedrelse. Filmen tar åpenbart mål av seg å personifisere taperen utover omverdenens generaliserende blikk. Den antyder en nyansering av en mannsrolle som er syk av lengsel, følelsesmessig skakkjørt og uttalt ekkel. Rino er fortsatt jomfru når han passerer 30 år, og har avskrevet egen lykke på grunn av kropp, en utilstrekkelig stakkarslighet og ensomhet. Hans eneste holdepunkt er den breiale drikkekompisen Philip, som konstant praler om sin erfaring med fitte og horer. Men de har det mest i kjeften, både Philip og filmen.

Rinos destruktive hverdag får et brått møte med virkeligheten når faren hans leier ut et rom i leiligheten til en ung jente. Møtet med søte Malin og omgangskretsen hennes gir Rino håp om en annen framtid enn som kåt, ynkelig «fatso». Det er i denne forvandlingsprosessen at regissør Arild Frölich mister kontakten med sin hovedfigur og filmens grunnleggende tematikk.

Gode intensjoner om å nyansere sentrale temaer forsvinner i den dramaturgiske forflatningen. Han velger rett og slett å hoppe av i svingen, noe som sikkert vil gjøre filmen spiselig for et større publikum på kino. Men en pludrende «skjønnheten og udyret»-fortelling som bare skraper i overflaten blir aldri unik eller spennende.

Lettvekter

I underholdningsøyemed er likevel Rinos fråtsing i gummivaginaer, frukt, feit mat, porno og ukontrollert sædsprut til tider hysterisk. Hans løpske sexfantasier om kaptein Kuk og marerittene om hvordan han som feit og kåt neshorn kastreres av sedelighetspolitiet, er fantasifullt løst gjennom animasjon (Quisten). I animasjonssekvensene og i Rinos tegneserier finner vi den selvutleverende galskapen og de ville påfunnene som Frölichs konvensjonelle regi mangler. Nils Jørgen «Jøgge» Kaalstad (bl.a. «Sønner») er dessuten en glimrende Rino, med en nervøs keitethet som aldri blir overdreven. Kyrre Hellums harrytass «Philip» befester «porno»-forestillingene, mens svenske Josefin Ljungman fungerer fint som en enkel, flagrende Malin. Se også opp for en ukreditert gjesterolle fra mannen som først fikk hovedrollen, Anders Baasmo Christiansen.

Godt skuespill redder ikke helhetsinntrykket. Rino blir til tross for Kaalstads prestasjon aldri ekkel og ulykkelig nok til at hans desperate og forsonende trekk føles relevante, og historien blir overflatisk og inntil det selvlysende forutsigbar, spesielt i de komisk anlagte scenene. En tankevekkende sekvens er når Malin har sett tegneserien til Rino, og roser hans evne til å se andre mennesker og seg selv. Det samme var premisset for Lars Ramslis litterære framstilling, men filmversjonen som er løst basert på boken er ikke tilsvarende overbevisende.

Resultatet er en tilforlatelig lettvekter av en film som bare unntaksvis skaper engasjement rundt sårheten og byrdene som Rino bærer på.