Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Ørkenvandring med Arn

HAUGESUND (Dagsavisen): Den andre og avsluttende filmen om Arn Magnusson-sagaen utvikler seg til en pompøs og statisk stilisert film, der hovedpersonene kun blir brikker i det oppstyltede melodramaet. Bare Anders Baasmo Christiansen makter å tilføre den klamme atmosfæren et friskt vindpust.

Filmens historie fortsetter noen år etter der hvor Jan Guillous fortelling «Arn – Tempelridderen» slapp, med Cecilia fortsatt lidende og ventende i kloster hjemme i Sverige, på sin Arn som nå er borgherre i Gaza med korset på brystet. Her kjemper han og korsfarerne for den kristne tro, mens sarasenernes hærfører Saladin ruster seg for å innta Jerusalem.

Både Arn og Cecilia har nå kommet til det punktet da de har sonet ferdig sin straff, og sønnen Magnus er voksen, selv om det synes uforståelig når foreldrene framstilles som like unge. Men det er bare en av mange, nesten lattervekkende bagateller og feilvalg som til sammen gjør filmen til et bristende reisverk som holdes oppe av store billedflater. Historien og ikke minst den dramaturgiske fintenkningen forvitrer i svulmende tablåer.

Peter Flinth har tydeligvis forelsket seg i sine egne bilder, store, vakre, scenografisk sett imponerende, men med unntak av godt koreograferte slagscener er det aller meste innholdstomt og stillestående pompøst. Måten skuespillerne er instruert på bidrar til dette. Joakim Nätterqvist som Arn er i denne filmen så endimensjonal morsk og innadvendt dramatisk at det grenser til parodien, mens Sofia Helin lider og lider i gjentatte sekvenser som gjør at filmen føles langt lengre enn de to timene den varer. Det letter noe når Cecilia slipper ut av klosteret idet Sverkerslekten starter sitt renkespill for å overta tronen fra Folkungætten og kong Knut. Men også dette dramaet, med vekt på Arns tilbakekomst og maktkamp i Norden, blir så breddfullt av følelser at selv ikke opplagte tragedier finner feste.

Anders Baasmo Christiansen som norsk bueskytter er lyspunktet, rett og slett fordi han bringer tiltrengt uanstrengthet inn i filmen. Med rapp tunge og et lett sinn skiller han seg klart ut. Når han til hest midt i ørkenen sier at nå skulle det smakt med en øl, og følger opp med et Jokke & Valentinerne-refreng, blir det selve høydepunktet som noen hver blir fristet til å gjenta når man kommer til slutten på denne ørkenvandringen av en film.