Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Rapport fra innsiden

HAUGESUND (Dagsavisen): «Det er en skam å være her». Ingrid Bolsø Berdals rollefigur Aina i «De gales hus» setter tidlig ord på følelsene rundt å miste kontrollen og bli tvangsinnlagt for en psykisk lidelse. Filmatiseringen av Karin Fossums roman er i så måte et ambisiøst drama med mange lag i seg, laget av en filmskaper som aldri faller for fristelsen til å slå over i melodramaet.

Filmen er forut for lanseringen blitt omtalt som en slags norsk «Gjøkeredet», og filmatiseringen av det indre liv og gruppemøtene har visse berøringspunkter, men historien har nok flere likhetstrekk med en film som «Girl Interrupted», som i større grad fokuserer på individet enn på selve systemet. Fra Aina løper gjennom utstillingsvinduet i filmens åpningssekvens, er og blir institusjonen Varden både dramaets og filmens vegger, og Aina finner seg motvillig til rette i et miljø der de fleste, i likhet med Aina, søker døden som løsning på et liv der det «fine» har tatt slutt. Fellesskapet blir viktig, det samme blir holdepunktene i form av enkeltpersoner, det være seg primærkontakten eller medpasienter. Det ligger mye ufrivillig komikk i de daglige seansene blant mennesker som ikke fungerer etter såkalte vanlige normer, og persongalleriet Aina møter bærer på forskjellige grader av tunge psykiske lidelser, desillusjoner, angst og aggresjon. For enkelte, som Aina, blir den beksvarte humoren en avvæpnende faktor, andre tyr til protest og oppfarenhet.

Et strålende ensemble bærer de vanskelige rollene, og Ingrid Bolsø Berdal har ikke bare en intens og sår tolkning av Ainas indre liv kombinert med en ytre arroganse, hun blir også det naturlige midtpunktet som knytter dette løse skjebnefellesskapet sammen. Fridtjov Såheim som suicidale Odin og Thorbjørn Harr som primærkontakten Stetson utpeker seg tidlig som filmens fremste ankerfester ved siden av hovedrolleinnehaveren.

Som i Fossums roman, dras ikke utenomverdenen og de enkeltes forhistorie inn i filmen i større grad enn høyst nødvendig, og dette gjør historien troverdig på en nesten tilstandsaktig måte. Ainas vei tilbake til livslysten forpurres dermed ikke av forklaringer, barndomstraumer og diagnostisering, som ellers ville tatt fokus bort fra det sterke menneskelige aspektet som filmskaperen vektlegger. Filmen utøver riktignok en viss kritikk av systemet, og antyder feilmedisinering, blind tro på den kollektive «ukeplanen» og andre aspekter ved psykiatrien, men den er først og fremst en film om den enkeltes iboende styrke og svakheter. På det viset føles «De gales hus» relevant for den enkelte seer, men er nok mindre viktig som et debattirrende dokument.

Eva Isaksen regisserer filmen med dempet tilstedeværelse, og innimellom blir den kanskje litt for tøylet. Uten å bruke store fakter nærmer hun seg Aina og den nærmeste kretsen rundt henne med tette bildesekvenser og et klart søkelys på dialogen, både den verbale og den visuelle, og dette valget forsterker følelsen av det innelukkede. I likhet med Karin Fossum, som har yrkesmessig kjennskap til institusjonene fra innsiden, har også Isaksen en åpenbar kjærlighet for mennesker som blottlegger seg så hemningsløst gjennom sine forestillinger og lidelser, og hun håndterer dette med varme, respekt og forståelse.