Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Fyrer løs

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch har godt samspill i «Den siste revejakta». Foto: Filmweb

Røyken ligger hvit, tjukk og insisterende over Ulrik Imtiaz Rolfsens hederlige filmatisering av Ingvar Ambjørnsen-klassikeren «Den siste revejakta» fra 1983.

Det er en fortelling om brytningen mellom det uskyldige 70-tallet da frikerne hadde hodet fullt av drømmer, og 80-åras paradigmeskifte, da egoisme og kapitaljag drepte alle illusjonene fra det foregående tiåret, og heroin tok uskylden på hasjen. Boken er en ram fortelling med svart humor og bitende realisme ispedd kriminalhistorien, men den fungerte i sin tid også som en sjelden øyeåpner til en del av det norske samfunnet som få hadde innsyn i. I bunnen lå en sterk kritikk av den kommende tidsåndens kyniske individualitet og ikke minst av norsk narkotikapolitikk.

Filmen greier aldri helt å bestemme hvilket spor den skal følge. Likevel lever «Den siste revejakta» på sine egne premisser, og i stor grad henter den energien fra det gode samspillet mellom Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i rollene som Carl og Robert. Flirende, evig høye og ansvarsløse, med noia og naive drømmer, lever de i 1979 av å selge småparti med hasj til kjente i og rundt Slottsparken. Rundt dem hardner imidlertid miljøet, både blant brukerne og innad i salgsapparatet.

Filmen har delvis en komisk tilnærmelse til de to sløve, innrøyka hippieoverlevningene, som skal gjøre unna det siste store kuppet, salget av 45 kilo prima afghan før de betaler gjelda til bakmannen Glenn og trekker seg tilbake og bygger fristad i en hippielåve på landet. Men filmen fanger bare forsøksvis den åpenbare ambisjonen om å bore seg dypere ned i det mørkere aspektet i historien, som begynner med at Carl og Robert blir bedt om å være kurerer for en dansk narkoselger som skylder dealeren Svarten noen penger. Samtidig blir Roberts kjæreste funnet død med sprøyta i armen. Her burde helvete ha brutt løs. Når det bare fryser til sånn halvveis er det fordi manus firer på underverdensbeskrivelsen og kynismen i intrigen, og regissør Imtiaz Rolfsen har problemer med å etablere spenningen og den dypere psykologiske beveggrunnen til figurenes handlinger.

Imtiaz Rolfsen viser likevel hvor god han er på å skape bevegelse, intimitet mellom personene og de eksplosive øyeblikkene av sammenfallende hendelser, som står fram som filmens mest imponerende. Men det blir for mange sekvenser som går på tjallrøykende tomgang uten at sløvheten får feste som et fortellermessig grep. Når du blir sittende og lure på hvor mange dager Carl skal gå i den samme skjorta er det noe i produksjonen som skurrer, men samtidig skal det sies at scenografi og produksjonsdesign etablerer tidsånden på troverdig vis. Litt mindre påtrengende klisjébruk av musikk kunne likevel vært ønskelig.

Joner og Cleve Broch spiller på hverandre så det griner, og røykescenene er isolert sett hysteriske. Joner er den som skaper filmens mest ambivalente figur i Carl, som går på en smell idet nettet snører seg sammen, og han spiller miserabelheten og angsten med bravur. Kåre Conradi er verdt å nevne som Glenn, farlig slesk, og han tar figuren til en sjelden rystende ytterkant, mens andre skuespilleres potensial som fargerike bipersoner aldri blir utnyttet fullt ut idet handlingen skrelles inn til beinet, det gjelder ikke minst Bjørn Sundquist som Stalin-Knudsen, en figur hvis sentrale posisjon aldri blir forklart i filmen.

«Den siste revejakta» er blitt en bred publikumsfrier av en nostalgitripp med en innlagt «krimhistorie» som nødvendig drivkraft, og på dette premisset fungerer den. Men engasjementet svikter i forsøket på å løfte fram den beksvarte humoren og den spenningsjagende bitterheten som lurer bakenfor.