Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Uimotståelig

Amanda Seyfried, Phyllida Lloyd, Meryl Streep,Pierce Brosnan og Christine Baranski på premieren for Mamma Mia 3. juli. Foto: Scanpix

«Mamma Mia!» er blitt den perfekte sommerfilm. Slik at man er fristet til å fullføre «Mamma Mia!»-tittelen med resten av verselinjen... how can I resist you?

ABBA-låtene er perfekte popmelodier, enkle og fengende med den lille undertonen av vemod som gjør det hele fullkomment. Fullt så perfekt er ikke filmen. Det går fort og lettvint i svingene av og til, og skuespillerne er ikke nødvendigvis sangere.

Men det betyr svært lite. Det musikalske bakteppet er perfekt for den sommerlette handlingen, og stjernene med Meryl Streep i spissen oser av sjarm. Dermed kan vi ta helt for gitt av denne filmen vil gi mer «Money, Money, Money» i ABBA-bingen, mens publikum underholdes på veien.

At selve settingen er den perfekte, greske øy, med den perfekte murvilla på en høyde over landskapet, er ikke noe minus. Her har Donna (Meryl Streep) bosatt seg etter at Flower Power-bevegelsen roet seg, og etter hun la på hyllen sitt band Donna and the Dynamos.

Her har hun oppdratt datteren Sophie, og her skal det feires bryllup. For tyve år gamle Sophie har allerede funnet sin utkårne. Mens Donna, da hun var på samme alder, hadde rekker av menn. Dermed har Sophie aldri visst hvem faren hennes er, og hun lar bryllupet bli anledningen til å finne det ut.

De tre kandidatene inviteres uvitende om kåringen som skal komme, og dukker opp i skikkelse av Pierce Brosnan, Stellan Skarsgård og Colin Firth.

Dermed er det duket for forviklinger, men også for ny romantikk. Historien er syltynn, men det holder. Her har musikken alltid vært tiltenkt hovedrollen.

Selv om det er tynt, skal man være i temmelig dårlig humør for å surmule over denne sommerfesten av en film. Skal man på død og liv finne noe å være amper over, så er det jo klart at enkelte av skuespillerne (kanskje særlig Brosnan og Skarsgård) ikke har vært igjennom noen form for stemmeaudition. Her og der henger filmen også fortsatt fast i sceneutrykket. Men vitamininnsprøytingen av ABBA-musikk gjør at man likevel forlater filmen med et stort smil om munnen.

Om man savner de originale ABBA? De klassiske låtene er bedre enn nyversjonene, selv om det også er spennende arrangementer på noen av de nye. Trådene fra 1970-tallet og til et nytt årtusen samles dessuten gjennom små gjesteopptredener fra kvartettens Björn og Benny.