Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Østrogen-bomben
Nå også på kino: «Sex And The City». Produktnavn ikke tilfeldig plassert. Foto: Scanpix/Reuters
«Sex and the City» er to timer for lang.
- Regi: Michael Patrick King
- Land: USA
- År: 2008
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
«Sex and the City» er en damegreie
Gutter: Lev med det!
De siste månedene har vi vært bombardert av romantiske komedier markedsrettet mot kvinner, og her kommer atombomben. En filmatisering av HBO-serien med samme navn, som har vært usedvanlig etterlengtet blant fansen. De er det mange av, og denne anmelderen er langt fra en av dem. Det burde dermed være innlysende at jeg i utgangspunktet er dårlig utrustet til å anmelde «Sex and the City»-filmen, et fenomen som nærmest ekskluderer heterofile menn fra målgruppen. Men la oss dytte alle innsigelser om grunn materialisme, overflatisk kakling og selvbesatte singelkvinner til siden noen minutter.
Mye styr
Da serien startet for ti år siden, var journalisten Carrie (Sarah Jessica Parker) et forholdsvis sympatisk og sårbart midtpunkt i en nådeløs storby. Nå er hun en kynisk diva som er i ferd med å flytte inn i en drømmeleilighet sammen med drømmemannen Mr. Big (Chris Noth), men mer enn noe annet vil hun gifte seg. Han ser for seg en intim seremoni for å befeste deres kjærlighet. Carrie har mer ambisiøse planer, og iscenesetter et storslått sirkus der hun selv er direktør og hovedattraksjon – med flere hundre gjester, designerbrudekjole av Vivienne Westwood og et stort bryllupsoppslag i motebladet Vogue. Mye styr, og herr Big får kalde føtter. I mellomtiden sliter bestevenninnene med sitt. Brunstige Sam (Kim Cattrall) har vanskeligheter med å være trofast mot sin unge skuespillerkjæreste, Miranda (Cynthia Nixon) har problemer i ekteskapet og Charlotte (Kristin Davis) har endelig blitt gravid.
Selvsentrerte og karikerte
I motsetning til forhåndsryktene er det ingen som dør her, selv om disse egoistene saktens kunne ha trengt hver sin nær-døden-opplevelse. Dette er «sterke, frigjorte kvinner» som tilbringer mesteparten av spilletiden med å planlegge bryllup, prøve kjoler, snakke om drømmemenn og shoppe dyrt designertøy. Så mye for nyfeminismen, da. De fire hovedpersonene har dessuten fått en snev av småborgerlig desperasjon over seg etter at de rygget inn i middelalderen. De er fortsatt selvsentrerte lykkejegere drevet av «meg først»-innstilling og abnorm handlemani – men nå er de i tillegg verpesyke og fokusert på å bygge kjernefamilie.
Helt greit at alle de mannlige karakterene er veike tullebukker totalt blottet for personlighet (bortsett fra homsene, som alle er sprudlende, vittige og affekterte), siden det ikke er dem filmen dreier seg om. Mer skuffende er det at de fire hovedpersonene føles så karikerte, i større grad en samling overdrevne egenskaper enn kvinner av kjøtt og blod.
Forbausende flau
Som filmhåndverk er «Sex and the City» et pregløst produkt regissert av langfilmdebutanten Michael Patrick King, som også sto bak ti episoder av TV-serien. Han prøver å presse inn det meste fansen forventer: motevisninger, stadige referanser til «labels» som har betalt store summer for å bli nevnt i filmen, digre diamanter, enda digrere klesskap og flere Carrie-prøver-tøy-montasjer. Med en spilletid på 148 minutter er filmen to timer for lang, men forsøkene på å presse inn en hel TV-sesong verdt av dramatikk gjør at den fortsatt føles veldig kondensert. Humoren her er forbausende flau, og hva slags sjarm TV-serien enn hadde, klarer ikke King å gjenskape den på film. En time ut i historien sukker Carrie trist, og spør seg selv: «vil jeg noensinne le igjen?». Omtrent på samme tid gjorde denne anmelder akkurat det samme.
For oss som ikke kan skille Louis Vitton fra Manolo Blahnik føles dette som å bli fiket i fjeset med en tom designerhåndveske i to og en halv time. Ikke direkte smertefullt, men man skulle ønske de ville holde opp. Når det er sagt, gleder du deg til «Sex and the City»-filmen foreslår jeg at du ikke hører på noe jeg har å si. Vi er uansett ikke på samme bølgelengde her. Så blås langt i alle surmagede kritikker, kast din egen terning og belag deg på en koselig jentekveld på kino. Men for hellige guds skyld, ha litt barmhjertighet og la mannen i ditt liv få bli igjen hjemme!
6
