Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Er det en fugl? Er det et fly?
Nei, det er SuperDowney!
«Iron Man» er en av de mer ukjente tegneseriehelter, men samtidig en av de mest underholdende. Og Robert Downey Jr. er mannen som gjør superhelten perfekt.
- Regi: Jon Favreau
- Land: USA
- År: 2008
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Robert Downey Jr. spiller den kyniske krigsindustrialisten Tony Stark, som er på vei fra en våpendemonstrasjon i Afghanistan da han blir kidnappet av terroristgruppen «Ten Rings». En sterkt skadet Stark tvinges til å bygge et masseødeleggelsesvåpen, men benytter isteden tiden i fangenskap til å konstruere en skuddsikker robotdrakt som ødelegger hele terroristleiren. Trygt hjemme i USA tar Stark opp status, gjenfinner samvittigheten og annonserer at selskapet hans vil stanse all våpenproduksjon. En avgjørelse som slett ikke faller i god jord hos hans forretningspartner Obadiah Stane (Jeff Bridges).
Stark vier all sin tid til å bygge en ny prototype av robotdrakten, og gjenoppstår som superhelten «Iron Man». I motsetning til mange kollegaer bruker han ikke sine høyteknologiske superkrefter til å stoppe bankranere og superskurker, men til å kjempe mot terrorister og den militære krigsindustrien. Dog dessverre ikke i Irak.
Impro-film
Ok, finalen ender i et obligatorisk oppgjør mellom to jernmenn, et dataanimert basketak som minner i meste laget om «Transformers» – men «Iron Man» er på alle måter en overlegen film.
Det merkes at regissør Favreau har vært åpen for improvisasjoner på filmsettet, noe som leder til noen veldig vittige øyeblikk fra Downey. Han er mest i sitt ess under «Iron Man»'s innledning, mens Tony Stark er en sarkastisk, hedonistisk partyblanding av Howard Hughes og Hugh Hefner, som lystig fester bort milliardene han tjener som krigsprofitør. Downeys avvæpnende, eksentriske sjarm gjør at vi liker Stark enda bedre som samvittighetsløs svinepels, enn som velmenende superhelt. Og med Downey dekket av en dataanimert robotdrakt, dekker filmen opp sin største styrke.
Den første halvparten av «Iron Man» er dermed den mest underholdende, mens den siste halvdelen leverer de forventede superheltelementene.
De digitale spesialeffektene er jevnt over førsteklasses, men filmen går aldri over bord med effektmakeri. Actionscenene er forholdsvis få og godt spredt, men fortellerytmen er effektiv gjennom drøye to timer. Downey eier både rollefiguren og filmen totalt, men han har gode støttespillere her. Oscar-vinneren Gwyneth Paltrow har en uventet varme som hans trofaste assistent Virginia «Pepper» Pots, mens Oscar-nominerte Terrence Howard er hans militære bestekompis Jim Rhodes. Det er ikke bare i valget av skuespillere Faverau har scoret en innertier. Han har klart å finne eksakt den rette tonen for materialet, noe som er vanskeligere enn man kunne tro.
Super
Akkurat som Christopher Nolan fikk taket på det melankolske mørket i «Batman Begins», har Favreau funnet en perfekt balanse mellom sarkastisk humor og eventyrglede i «Iron Man». Dette er en mer lettsinnet superhelt, i større grad forelsket i teknologiske muligheter enn neddynket i angstfylt tungsinn.
Mer ukomplisert enn nevnte «Batman Begins», men slett ikke uten dybde. De mørkere aspektene av denne helten spares til en planlagt oppfølger, der Downey og rollefiguren møtes i sine selvdestruktive skyggesider som rusmisbrukere. Denne «Iron Man» er dermed å regne for en introduksjon til sterkere saker. En finkalibret underholdningsmaskin som leder opp til enda større eventyr? Helt supert, spør du meg!
66
