Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Stille i studio

Dejan Cukic spiller terroristlederen Ramzan og Anneke von der Lippe programlederen som blir gissel i «Ulvenatten». Foto: Odd-Steinar Tollefsen

Terrorister, bomber og granater til tross, «Ulvenatten» får ikke adrenalinet til å pumpe skikkelig.

Et norsk debattprogram blir kapret av tsjetsjenske terrorister på direkten. De krever å få utlevert tsjetjsenske frihetskjempere, fem millioner euro og et fly. Eller er det en annen tsjetsjensk geriljaleder de er ute etter?

Forfatter Tom Egelands bestselgende thriller er blitt film, regissert av Kjell Sundvall, mannen bak de gripende filmene «Grabben i graven bredvid» og «Jegerne». «Ulvenatten» har kostet 24 millioner kroner, noe horden av bevæpnede politifolk, bomber og granater og utendørsscenene vitner om. Dessverre foregår det aller meste av «Ulvenatten» inne i et svett, beleiret TV-studio.

I de største rollene finner vi Anneke von der Lippe som programleder Kristin Bye, danske Dejan Cukic som terrorlederen Ramzan og Jørgen Langhelle som politimannen Lehmann.

Filmen går rett inn i gisseldramaet, og før vi vet ordet av det har terroristene tatt liv av folk. Men henrettelsene kommer uten at vi har blitt kjent med verken bifigurene eller hovedpersonen programleder Kristin Bye. Dermed går vi miste av sjokkeffekten og det gripende inntrykket som brutal terror bringer med seg. Gislene oppleves derimot mest som en hop med statister, og kunne like gjerne vært med i en instruksjonsvideo for politiets beredskapstropp.

Det hjelper heller ikke at terrorlederen truer med å drepe programlederen så ofte at det føles som tomme trusler. To tredeler av filmen foregår i dette svette TV-studioet, hvor programleder Bye og terroristlederen Ramzan driver en stadig stirrekonkurranse. Til sist oppleves det mest som stilistisk og støyende enn klaustrofobisk og spennende.

Og når terrordramaet ikke griper, blir vel heller ikke bakhistorien for terroren altfor interessant – selv om den står til troende. Det er jo litt synd, for en film som legger an til å si noe om terrorens grusomme ansikt, med stadige henvisninger til terroraksjonen i Beslan.

– Hvor mange lik må til før dere tar meg på alvor, spør terrorleder Ramzan til sist, for det norske politiet har virkelig en dårlig dag på jobben. Dette til tross for at de er en barsk gjeng, med våpen, utrykningskjøretøyer og helikopter. Det er ikke spart på noe i denne filmen, men «Ulvenatten» preges også av logiske brister, som svekker den autensiteten dramaet higer etter.

Og «Ulvenatten» blir kalt en action-thriller, selv om den har mer til felles med en TV-serie som «Deadline Torp» enn en «Die Hard». Her skjer liksom ikke nok til å fylle et kinolerret, i stedet pøses på med stadige nyhetsinnslag om hva som skjer, via TV 2, svensk TV4, BBC og all verdens nyhetskanaler. Nyhetsinnslagene skal kanskje gi historien mer alvor, men de forteller ikke oss i kinosalen det spøtt nytt og driver heller ikke handlingen videre.

Samtidig er filmen solid produsert, actionscenene er stilige nok når de først kommer, og historien holder sløret på i forhold til hva som er bakgrunnen for terrordramaet en god stund. Spørsmålet er likevel om denne produksjonen ikke kler TV-skjermen bedre enn kinolerretet.