Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Aaaaaalvin!
Alvin og gjengen: En tannløs familiefilm med dataanimerte dyr, halvveis
levende skuespillere og regissøren bak «Pusur 2». Det sier alt.
- Regi: Tim Hill
- Land: USA
- År: 2008
Filmer
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Men for ordens skyld: det snodige, amerikanske fenomenet «Alvin & the Chipmunks» startet da Ross Bagdasarian i 1958 ga ut en juleplate med koring fra tre ekorn som sang med heliumstemmer. En enorm suksess som fostret over førti barneplater, samt en masse tegnefilmer og tegneserier. Nå har de fått sin første kinofilm, der Alvin og kompisene har forvandlet seg til dataanimerte ekorn som synger Pussycat Dolls-låter, promper hverandre i fjeset og spiser bæsj. Mye moro, hvis du er fire år.
Ekornbrødrene Alvin, Simon og Theodore er allerede blitt lei av den evinnelige nøttesankingen når treet deres blir saget ned og brukt som juledekorasjon i lobbyen til plateselskapet Jett Records. De tre plageåndene sniker seg med hjem til låtskriveren Dave (Jason Lee), som akkurat har fått alle drømmene om en platekarriere knust av den klysete studiosjefen Ian (David Cross). Gjett om Dave blir overrasket da han oppdager at tre snakkende ekorn herjer rundt på kjøkkenet hans! Snart er de tre ekornene et superpopulært boyband, med Dave som deres låtskriver, manager og farsfigur. Men i kulissene lurker sleske Ian, som akter å melke Alvin og co. for alt de er verd. Derfra forvandler filmen seg til en ultramild satire over plateselskapers utnytting av unge artister, åpenbart skrevet på den tiden plateselskaper fortsatt hadde makt, penger og innflytelse nok til å utnytte noen. Det er allikevel en tragisk ironi at en film som forsøker å gjøgle med kommersialismen i musikkbransjen selv er overlesset av produktplassering for alt fra Xbox360 til sukkervafler.
Scientolog og skateboarder Jason Lee er veldig morsom i TV-serien «My Name is Earl» og ymse Kevin Smith-filmer, men i «Alvin og gjengen» virker han bare rådvill. Han forsøker så godt det går å spille mot de rampete dataekornene, som er tålelig søte helt til de begynner å synge. Men som familiefilm er dette akkurat som man kan tenke seg: totalt unødig, veldig dårlig skrevet og mer plagsom enn artig.
